Det er nå det gjelder. Det er nå vi må være her for vår egen, for våre barns og for verdens psykiske helse.

I kjølvannet av frykt, vold, alvorlig sykdom og overgrep kommer ofte smerte og traumer. I FORUT har vi i 40 år arbeidet i land med borgerkrig, naturkatastrofer, epidemier og nå sist en pandemi. Vi vet at det tar tid å lege alle sår. Vi vet at det er de mest sårbare som alltid rammes hardest. Og at barn og unge ikke får den oppfølgingen de trenger – dersom vi voksne selv sliter med frykt og det ikke finnes andre med tilstrekkelig innsikt rundt familie eller skole som kan hjelpe til.

Vi vet at to år med pandemi og nedstenging har forverret situasjonen for mange, og særlig for barn og unge, både i Norge og i resten av verden. Og nå opplever vi at en aggressiv og maktsyk leder i vårt naboland går til krig mot sitt naboland. Hvordan skal vi håndtere frykten? Hvordan kan vi bidra til at smerten ikke skal sette seg fast og ikke gjøre oss i stand til å ta vare på oss selv og de rundt oss? Hvordan kan vi være der for de som trenger oss, her og i Ukraina?

Den indiske psykiateren Vikram Patel (se gjerne hans TED Talk) har sagt at for å oppnå god psykisk helse for alle, må vi involvere alle. Han har vært en pioner i arbeidet med å dele kunnskap – at fagfolk og eksperter må sette alle som er i kontakt med mennesker i nød i stand til å hjelpe og hindre unødig lidelse. FORUTs arbeid med å bygge bedre psykisk helse-tjenester for barn og unge i Nepal, bygger på denne modellen som de fleste som jobber med global psykisk helse nå har tatt til seg, herunder også Verdens helseorganisasjon.

For å tilegne oss kunnskap, må vi ha noen å spørre. I Norge er vi heldigere stilt enn i Nepal. Det finnes veldig mange fagfolk og eksperter her som vet hvordan vi kan møte frykt og bearbeide traumer både hos barn, unge og voksne. Men skal vi ha mulighet til å bidra, forutsetter det at de som vet, deler sin kunnskap med oss andre. Og at vi lytter til det som blir delt.

Mange av våre kollegaer i de humanitære organisasjonene, som Redd Barna, deler nå gode råd om hvordan vi kan snakke med barn om krig. Og at det som er godt for barna, gjør ofte godt for oss voksne også. Kjernen i dette er at hvis vi kan gjøre noe, så opplever vi større grad av mestring og mindre frykt.

Så hvordan kan du bidra? Lytt til barna. Vær ærlig på det som er vanskelig og at ansvaret ligger hos de voksne. Men det er voksne som er redde også. Ta godt vare på dine russiske og ukrainske venner, naboer og kollegaer. De trenger oss nå.

Du kan støtte en organisasjon som er der krisen rammer. Du kan fortelle våre politikere at vi må ta imot mennesker på flukt. Og du kan fortelle våre politikere at vi ikke når målet om god helse for alle uten å satse på psykisk helse. Fagfolk må få tid og ressurser til ikke bare å behandle, men også dele sin kunnskap med alle som gjennom sitt arbeid møter mennesker med psykiske problemer.

Å gjøre noe kan gi oss opplevelse av mestring og mindre frykt, men det er selvfølgelig ikke nok. Vi må kreve at våre myndigheter forstår hva krig og konflikt skaper av traumer og dårlig psykisk helse. Og vi må kreve at de bruker mer ressurser på psykisk helse i årene framover – både her i Norge og ikke minst globalt. Hvis ikke vi kan bidra, hvem kan gjøre det da?