Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Når vinden herjer utenfor og regndråpene pisker på vinduet, det er da jeg tar meg selv i å kjenne på en lykkefølelse. En lykke over at jeg ligger hjemme på sofaen min med pledd og tente lys. Men jeg vet også at det er mange som ikke kjenner på en sånn minimalistisk lykke, generelt kjenner på lykke over å ha et hjem i det hele tatt. Jeg kan bli lykkelig over små ting. Det å fylle opp telysbeholderen min med en ny pakke telys, den følelsen når jeg brer over meg ullpleddet, tar meg et glass hvitvin og setter på en ny episode av en spennende serie jeg har ventet hele dagen med å se. Den lykken jeg får av å mestre et panikkanfall. Ikke bare ett, men også to eller tre.
Den følelsen av å kjenne at panikken begynner å komme, halsen snører seg sammen, skjelvingene kommer uanmeldt, magen tar et hopp og hodet føles rusende. Det å kunne mestre panikken før du lar den komme er en kunst. En kunst som handler om verktøy du har fått tilføyd av en psykolog eller verktøy som man har blitt gjenfortalt av en venn som har gått til en psykolog. De verktøyene som ligger godt pakken ned i sekken og som blir brukt med godt utfall, i de fleste tilfellene.
Det er ingen hemmelighet at mitt tilfluktssted er badet når det stormer som verst hvis jeg er hjemme. Det er heller ingen hemmelighet at jeg sliter med å gå mine egne trapper og ned på stuen igjen når den verste panikken er overvunnet og jeg har seiret. Hva om det skjer igjen mens jeg sitter i sofaen og slapper av. Hva om jeg IGJEN kjenner på en oppsvulmende panikk som kommer rasende på?
Vi har alle noe vi sliter med og ingen er perfekte. Psykisk helse og det å snakke om det er noe som står meg nært. Hva om jeg kan hjelpe én person med å si at det går over. Hvem er jeg da? Lyver jeg eller er jeg realistisk? Hadde du spurt meg når min panikk stormet som verst og hva mine tanker er, så hadde du fått til svar «dette klarer jeg ikke mer» eller «dette orker jeg ikke mer». Men det går jo alltid over. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg har funnet ut at jeg ikke kan vente til livet ikke er hardt mer før jeg bestemmer meg for å være glad. Da kommer jeg jo ingen plass. Livet kommer alltid til å være litt hardt. Hardt på jobb, hardt i kjærlighetslivet, hardt psykisk og hardt økonomisk. Men du er din egen sjef som deretter bestemmer hva som skal til for å gjøre deg glad. Glad i deg selv og glad i livet. Gjør det som du vil. Gjør det som du VET gir deg energi, mestringsfølelse og kapasitet til å leve livet akkurat nå. Dette er det livet vi har. Du får aldri igjen denne dagen.
Pandemien utfordrer den psykiske helsen
Les også: Skal styrke det psykiatriske tilbudet kraftig
Les også: Prøver ny behandling mot depresjon: – Jeg ser mye lysere på livet nå