– Behandlers ansvar å snakke med pasienter om journalnotatene

Hilde Kristin Flata har jobbet som psykolog i nesten tretti år, de siste femten årene ved Lovisenberg diakonale sykehus.

Som stipendiat ved Psykologisk Institutt (UiO) forsker hun nå på betydningen av pasienters digitale journalinnsyn i startfasen av poliklinisk behandling i psykisk helsevern og rusbehandling.

Hun forteller at hun har vært opptatt av at pasienter skal kunne lese hva hun skriver om dem.

Samtidig erfarer hun at det har blitt stadig mer krevende å skrive journaler. Det er flere hensyn som skal tas, og flere vurderinger som skal journalføres.

Det kan være vurdering av risiko for rusmiddeloverdoser eller voldsutøvelse.

Frustrasjon
Flata påpeker at pasientene ikke lengre nødvendigvis sitter sammen med behandler og går gjennom hva som har blitt skrevet. Tekstene som skrives leser pasientene alene på nett dagen etter.

– Jeg skjønte plutselig at det er mer som står på spill med det digitale innsynet. Det trigget meg til å bli mer opptatt av det og på en ny måte.

Hun forteller at hun har opplevd frustrasjon og sinne fra pasienter på grunn av hva som er skrevet om dem i journalene.

– Jeg tenker at det er en forskjell på å sitte sammen med behandler og å lese det alene på nett.

Hun peker på utfordringen med å mestre å skrive alvorlig og vesentlig informasjon om pasientene på kort tid og under mange hensyn.

– Selv om man lærer om dette på studiet og i praksis så må man fortsatt øve og forbedre journalskrivingen sin når man har begynt å jobbe for å sikre god kvalitet.

Psykologspesialisten sier at dette er vanskelig skriving og at på et generelt grunnlag så har nok behandlere en del å gå på.

Samarbeid 
Målet med doktorgradsprosjektet er tre artikler, hvor den første omhandler pasientjournalen i seg selv og hvordan ulike hensyn som journalen skrives under kommer til uttrykk.

Videre skal hun dybdeintervjue behandlere om hvordan det er å skrive notatene med tanke på at pasientene kan lese det i etterkant, og hvordan det er for pasientene å lese notatene samtidig som de går til behandling.

Hun er særlig opptatt av hva dette gjør med samarbeidet mellom behandler og pasient.

I forkant av prosjektet er hun spent på svarene hun etter hvert vil få. Er det for eksempel slik at pasienter kommer tilbake til behandler og forteller at de ikke kjenner seg igjen i det som er skrevet?

Selv forteller hun at i tilfeller hvor pasienter har gitt henne tilbakemelding om at de er uenig i det som står skrevet, så forsøker hun å møte dem ved å si at de kan se på hva det er som ikke stemmer.

Hun forklarer til pasientene at enkelte ting kanskje kan endres på, mens andre ting må bli stående fordi det er hennes vurdering, selv om ikke pasienten er enig.

Misforståelser
– Jeg tenker at vi må øve opp vår evne til å snakke med pasienter om journalen og oppklare misforståelser, samtidig som vi passer på at journalen formidler behandler sine vurderinger og at pasientene sine innvendinger kan føres inn i journalen, men ikke uten videre endre vurderingen.

I verste fall kan det skje at pasienter ikke vil komme tilbake dersom de opplever at behandleren misforstår det de har sagt.  

– Jeg oppfatter det som behandlers ansvar å fortelle pasientene at de kan lese det som skrives på nett, i tillegg til å formidle at de kan si fra om hvordan det var å lese det og hva det betyr for dem.

Hun legger til at i praksis så kan det være vanskelig å formidle denne informasjonen i enhver situasjon, og at det også for hennes del kan variere i hvilken grad denne tematikken tas opp.

Nå ser hun på journalnotatene som en del av behandlingsløpet, fremfor å tenke på det som ren dokumentasjon eller kommunikasjon med kolleger.

– Jeg begynte å skjønne at journalen blir en mer levende del av behandlingen dersom pasienten leser det som blir skrevet.

Flata beskriver at for enkelte pasienter kan det kanskje føles ut som om de selv nærmest er oppe til vurdering.

– Det som skrives om, kan være så sårt, samtidig som vi må skrive fort og ta hensyn til lovverket og hvilke vurderinger som skal dokumenteres.

Hun sier at det er behov for mer kunnskap som gjør at helsepersonell kan manøvrere bedre. 

– Og kanskje også skrive bedre.