Pandemien førte til en økning i bruk av psykisk helsetjenester hos barn og unge
Det er vanskelig å slå fast hvorvidt en slik økning vil få langsiktige konsekvenser for de unge.
Se nederst i saken for navn på kronikkforfatterne.
Det har vært mye bekymring knyttet til barn og unges psykiske helse under pandemien. Men studier av dette har manglet. Vår forskning viser tegn til forverring.
Særlig har helsesektoren meldt om kapasitetsproblemer og et økende antall henvendelser. Samtidig har flere hevdet at barns psykiske helse ikke er blitt forverret. Det store bildet har imidlertid manglet.
Store omveltninger i barn og unges liv
I en ny studie av alle barn bosatt i Norge har vi sett på bruken av helsetjenester i primær- og spesialisttjeneste for psykiske plager og lidelser under pandemien. Funnene våre viser tydelig en økning i bruk av disse helsetjenestene. Økningen var tydeligst hos 13-15-åringer og for diagnoser som ADHD, angst og depresjon. Tendensen var også tydeligst hos jenter.
Det har vært mange grunner til å tro at pandemien har påvirket barn og unges helse negativt. Mange følte på engstelse og uro i pandemiens første fase. Samtidig medførte de sosiale restriksjonene store omveltninger i barn og unges liv. Det ble satt begrensinger på antall venner. Fritidsaktiviteter ble satt på vent. «Kohorter» ble innført på skolene. I en periode var skolene også helt stengt.
Den økonomiske krisen med økt ledighet og permitteringer kan også hatt betydning for foreldres psykiske helse med mulige konsekvenser for barnas helse.
Mindre stress i hverdagen
Men den første forskningen som kom på dette, var ikke entydig. Flere studier viser at nedstengingen førte til dårligere psykiske helse. Det var også studier som ikke fant særlig forverring. Bildet var heller ikke entydig blant voksne.
Mange barnefamilier opplevde mindre stress i hverdagen. Det kan igjen ha virket positivt inn på barns helse.
I vår studie har vi målt endring i helsetjenestebruk fra måned til måned gjennom hele pandemien. Vi ser at økningen ikke kom umiddelbart etter nedstengingen, men heller først ble tydelig fra høsten 2020. Det peker mot en slitasjeeffekt knyttet til en langvarig tiltaksbyrde.
Forskere har vært skeptiske til å se på økningen som har vært under pandemien, som et uttrykk for en forverring som er knyttet direkte til pandemien.
Dette skyldes at den psykiske helsen hos barn og unge lenge har hatt tendenser til forverring. Derfor vil en økning fra et år til et annet ikke nødvendigvis kunne forklares med en pandemieffekt.
Vi har derfor tatt hensyn til en generell økende trend i konsultasjoner for psykiske plager og lidelser. Likevel ser vi en økning utover den generelle oppadgående trenden.
Det vil si at pandemien akselererte bruken av psykisk helsetjenester betraktelig.
Flere tok kontakt med fastlegene
Det er mange måter å måle psykisk helse på, både ved bruk av selvrapporterte data eller som vi har gjort, ved bruk av helseregistre. Fordelen ved å bruke helseregistre er at vi kan se på hele befolkningen. Vi fanger i stor grad opp klinisk relevante symptomer.
Det kan selvfølgelig være at flere ikke oppsøkte lege eller spesialist på grunn av pandemien. I så fall vil vi undervurdere selve pandemieffekten. Men det kan også være at flere tok kontakt med fastlegene.
Det har vært mye fokus på å søke hjelp for psykiske plager. Foreldre har kanskje hatt mer tid med barna sine. De har dermed i større grad fanget opp om barnet trenger hjelp. Vi tror likevel ikke at en slik terskelendring er hele forklaring på effektene vi ser.
Psykisk helse må ha en viktig plass i helseberedskap
Vi ser for eksempel en økning blant de mest alvorlige lidelsene knyttet til sykehusinnleggelser og behandling i barne- og ungdomspsykiatrien. Det kan tyde på at de som i utgangspunktet hadde risiko for å utvikle psykiske helseplager, har opplevd en forverring og at flere derfor vil trenge behandling.
Hvorvidt en slik økning vil få langsiktige konsekvenser for de unge selv, er vanskelig å fastslå. Vi vet at symptomer og plager som oppstår tidlig i livet, har en tendens til å vedvare. Derfor er det viktig å ta symptomforverring i denne livsfasen på alvor.
Psykisk helse må ha en viktig plass i helseberedskap både når det budsjetteres for kapasitet og når man vurderer ikke-økonomiske kostnader av smittevernstiltak.
Miriam Evensen, forsker, Institutt for samfunnsforskning
Rannveig Kaldager Hart, forsker, Folkehelseinstituttet
Anne Reneflot, avdelingsdirektør, Folkehelseinstituttet
Anna Aasen Godøy, forsker, Folkehelseinstituttet
Maja Weemes Grøtting, forsker, Folkehelseinstituttet
Lars Johan Hauge, forsker, Folkehelseinstituttet
Ann Kristin Skrindo Knudsen, avdelingsdirektør, Folkehelseinstituttet
Ingunn Olea Lund, forsker, Folkehelseinstituttet
Pål Surén, forsker, Folkehelseinstituttet
