Pasienten er ikke problemet
De offentlige helsetjenestene har altfor liten kapasitet.
- Sivert StraumePsykolog og daglig leder i Bypsykologene, Bergen
Denne artikkelen er over to år gammelDebattDet finnes alvorlig psykisk lidende mennesker som er i tvil om de er verdt å hjelpe. Hvordan reagerer disse når en psykiater og en psykologspesialist hevder at folk har altfor lett for å søke hjelp?
«Ikke nøl med å be om hjelp hvis du eller noen du kjenner har det vanskelig», lyder invitasjonen fra helseministeren.
At man ikke skal vegre seg for å søke hjelp, har lenge vært budskapet fra offisielt helsehold i Norge. I tiden som fulgte etter Ari Behns død, ble det gjentatt mange ganger.
Spesialist: – Det er en tendens til å kalle alt for psykiske lidelser
I Bergens Tidende 11. april blir denne linjen utfordret av to avtalespesialister. Psykiater Sivi Haugen Rosendahl og psykologspesialist Svein Arne Trengereid mener at for mange søker hjelp uten god nok grunn, og på den måten gjør køene lengre for de som er virkelig syke.
«Det er en tendens til å kalle alt for psykiske lidelser, men egentlig handler det om normale reaksjoner på generelle livsproblemer», hevdes det av Rosendahl.
Det inviterende budskapet fra helseministeren og det avvisende budskapet fra de to avtalespesialistene er problematiske på hver sin måte, men får samme sørgelige resultat.
Avtalespesialistene har korrekt observert at det finnes personer som mistolker sine normale reaksjoner og tror at de er psykisk syke. Og de foreskriver riktig medisin for denne gruppen: at den fagpersonen de møter, forklarer dem akkurat det.
Problemet oppstår når de generaliserer og hevder at dette er en generell tendens som må tas opp til allmenn debatt. For budskapet treffer ikke bare de som søker hjelp uten å trenge behandling. Kanskje er det først og fremst de som står i den andre grøften som kjenner seg truffet.
Det finnes alvorlig psykisk lidende mennesker som er i tvil om de er verdt å hjelpe. Hvordan reagerer disse når en psykiater og en psykolog hevder at for mange søker hjelp med for lette problemer? Jeg har møtt flere syke som frykter at problemene deres er for ubetydelige for meg, selv om de betaler for behandlingen selv.
Den virkelige ventelisten
Helseministerens uforbeholdne invitasjon inneholder den sjenerøsiteten mennesker som har det vondt, trenger å bli møtt med. Men den tar ikke hensyn til realitetene. Selv om det er hjelp å få for noen, så er kapasiteten langt fra stor nok til at alle kan få hjelp.
Hvert år har omkring 1,4 millioner av oss et psykisk problem i Norge. Av disse får om lag 250.000 hjelp i spesialisthelsetjenesten. Det er ingen vågal påstand at det kommunale tilbudet ikke dekker behovene til de 1,15 millioner resterende. Enkelte av disse står frem med sin historie i mediene.
Selv møter jeg jevnlig psykisk syke mennesker som har blitt avvist i det offentlige, selv om de åpenbart har behov for hjelp og kan nyttiggjøre seg hjelp. Når det loves at alle som trenger det, skal få hjelp, hvordan skal de som får avslag tenke om seg selv?
I et sviktende offentlige helsetilbud får helseministerens invitasjon samme virkning som avtalespesialistenes avvisning: Mennesker som har det vondt, mister troen på at de er verdt å hjelpe.
Morten Myksvoll: «Det må hjelpe å rope på hjelp»
Skillet mellom «generelle livsproblemer» og psykiske lidelser, som avtalespesialistene trekker opp, kan være nyttig å kjenne til for den som skal hjelpe, slik at de som trenger støtte, får støtte, og de som trenger mer spesifikk behandling, får det.
Men vi bør være forsiktige med å pålegge de som har det vondt å drive selvdiagnostikk. For det første er de ikke nødvendigvis så flinke til det. For det andre burde slippe å selvkritisk spørre seg om de har det ille nok til å be om hjelp.
At det er en generell tendens til at alt kalles psykiske lidelser, tror jeg ikke stemmer. Det er unntaket og ikke regelen at folk løper til lege eller psykolog i møte med en livskrise. I stedet søker folk støtte hos venner og familie.
I befolkningen er det en utbredt oppfatning om at det er vanskelig å få komme til hos psykolog. Når noen likevel oppsøker helsetjenestene fordi de har det vondt, burde de fått den hjelpen de trenger, enten det er normalisering, støttesamtaler eller behandling av psykiske lidelser.
– Hadde jeg ikke fått hjelp, ville jeg ikke vært her nå
Det er ikke pasienten som er problemet, men systemet. De offentlige helsetjenestene har altfor liten kapasitet. Om vi ikke evner å løse dette problemet, så kan vi i det minste la være å legge sten til byrden for de som har det vondt. Derfor bør vi ikke peke på de som søker hjelp som årsak til problemet, slik avtalespesialistene gjør, og heller ikke skjule problemet ved å gjenta løfter som ikke kan holdes, slik helseministeren gjør.
Hva skal vi gjøre i stedet? Justere systemet, slik at problemene blir synlige for de som bevilger penger. En ordning der vi hadde én felles vurderingsinstans for alle henvisninger, kunne entydig plassert behandlingsansvaret i hvert enkelt tilfelle hos enten fastlege, spesialisthelsetjeneste og kommune, og slik forhindret at pasienten ble en kasteball med stadig mindre tro på egen verdi.
