Når uforståelige ting skjer, som når en 22 år gammel mann skyter og dreper tilfeldige kunder på et kjøpesenter, eller når barn plaffes ned på en skole i USA eller under en feiring av nasjonaldagen 4. juli. Når to menn drepes en varm sommerdag mens de drikker øl på en bar i Oslo sentrum, så blir det grusomme nesten bare til å leve med dersom vi anser gjerningsmannen som mentalt syk.
Hvordan kunne det ellers skje? Man må vel være syk på sinnet for å gjøre noe slikt?
Når vi kobler mentale lidelser opp mot masseskytinger, må vi gjøre det klokt, ryddig og i tråd med fakta. Det kan være gode grunner til å se nærme på den enkelte drapsmann, og etterforske denne personens helsehistorie. Glapp det et sted? Gikk noe galt, ble det på et tidspunkt ikke gitt livsviktig hjelp, kan man spore opp at helseomsorgen sviktet? For eksempel vet vi nå at gjerningsmannen i København forsøkte å ringe en hjelpetelefon for akutte psykiske vansker, bare timer før han skjøt og drepte. Den var stengt fordi det var søndag.
[ Omar Samy Gamal: «Det er jo gutta som drar inn pengene» ]
Men derfra, til lettvinte mediesannheter om gjerningsmenns mentale uhelse, gjør oss blinde for komplekse årsakssammenhenger i samfunnet rundt den ene som skyter og dreper, og etablerer myter som beviselig ikke er sanne: Det er ingen statistisk sammenheng mellom masseskytinger og psykiske lidelser. Tvert imot. De fleste som skyter og dreper har ingen slik forhistorie. Men begynner vi å tro det, retter vi tiltak inn mot feil felt.
Det er ingen statistisk sammenheng mellom masseskytinger og psykiske lidelser. Tvert i mot.
For hva er egentlig «mental uhelse», når noen går amok med gevær? Er det krigstraumer? Er det psykose eller schizofreni? Er det feilmedisinering eller misbruk av rusmidler? Har vedkommende gått seg vill i mørke kroker av internett og surret seg inn i konspirasjoner eller ideologier som til slutt kan oppleves om krav til action? Er det noe helt annet, som vedvarende stress rundt elendig økonomi eller stor gjeld? Handler det om såre konflikter etter en skilsmisse, eller om bunnløs sorg etter død? Eller, rett og slett dråpen av livsfortvilelse som rant over etter en lang rekke uflaks og urettferdighet år etter år?
Å sause dette sammen i en kjele av mental uhelse hjelper verken kampen for bedre behandling av psykiske lidelser, eller, i kampen for å hindre at masseskytinger skjer igjen. Masseskytterne er, enten vi liker det eller ikke, noen av oss og de lever i samfunnet vårt. Hva er det med våre moderne samfunn som produserer slike fortvilte og sinte unge menn?
For psykologer er en enkelthendelse, la oss si en stykk masseskyting, høyst sannsynlig noe som henger sammen med et personlig problem hos den som skyter. Da kan de tre inn, rette sin ekspertise mot vedkommende, og hindre at han gjør det igjen.
Men for sosiologer så blir en hendelse som masseskyting, for eksempel, en sak for dem når det oppstår mønstre. Når den samme hendelsen skjer igjen og igjen, i samfunn ikke helt ulike hverandre, med skyttere ikke helt ulike hverandre, med ofre tragisk like hverandre i sin tilfeldighet. Da kan man ikke lenger bare se på den enkelte og hans mentale helse. Man blir også tvunget ut i jakten på komplekse biter i et stort puslespill for å kunne se hele bildet av gjerningsmannen. Og da blir løsningen også politisk.
Der er vi nå, med USA som et skrekkens «forbilde». Vi ser gjentakende mønstre innenfor et samfunn, og samfunnsviterne må rette sin ekspertise inn på et overordnet plan.
[ Debatten går etter masseskyting: Kan USA endre våpenlovene? ]
Meningsmålinger i USA viser at folk tror at de som lider av mentale problemer er mer tilbøyelige til å ty til vold enn andre. Dette er kanskje ikke så rart. Etter hver eneste masseskyting kommer det umiddelbart debatter om psykiske lidelser og nye helsereformer. Det hjelper ikke at NRA (National Rifle Association), selve våpenlobbyen, alltid retter sitt fokus på gjerningsmannens mentale ustabilitet, og lynavleder vekk enhver diskusjon rundt våpenrestriksjoner. I en tale til NRA 27. mai i år sa Donald Trump: “Vi trenger å drastisk å endre tilnærmingen til mental helse. Vi må opplagt gjøre det mye lettere å sperre inne de som er voldelige eller mentalt sinnsforvirrede på institusjoner”.
Det hjelper ikke at NRA (National Rifle Association), selve våpenlobbyen, alltid retter sitt fokus på gjerningsmannens mentale ustabilitet, og lynavleder vekk enhver diskusjon rundt våpenrestriksjoner.
[ Tonje Jacobsen-Loraas: Er det jeg som skal betale? ]
Et studie av masseskytinger fra 2016, publisert hos American Psychiatric Association, viste at antall mennesker med alvorlige mentale lidelser blant dem som begår masseskytinger hvert år er under 1 prosent.
Det er en klassisk misforståelse at de fleste masseskytinger begås av folk med mentale lidelser, skriver forskerne, og at folk med mentale lidelser farligere enn andre. Dermed oppnår man lite hvis man tror at ved å innføre våpenlover som ta inn over seg folks psykiske helsehistorie kan forhindre masseskytinger. Antall mennesker med alvorlige mentale lidelser som er innblandet i voldelig kriminalitet overhodet er rundt 3 prosent. Og dermed, mener forskerne, om all oppmerksomhet og store ressurser for å hindre masseskytinger i hovedsak settes inn mot psykisk helse, vil det være bortkastede penger. Ved siden av å sette et ufortjent stigma på folk som slett ikke fortjener det. Forskning viser at mennesker med psykiske lidelser har mange ganger større sjanse enn gjennomsnittspersonen til være nettopp ofre for vold.
Saken fortsetter under videoen
Et annet studie, fra januar 2021, publisert i Harvard Rewiew of Psychiatry, konkluderer med at forskere må gå vekk fra «ensom ulv»-teorien som isolert diagnose på individnivå. I stedet må man se den destruktive ulven innenfor dens sosiale strukturer og kulturelle normer. Skal man, over tid, virkelig hindre masseskytinger, skriver forskerne, må man tverrfaglig jobbe sammen med folk som er rammet av slike massakrer og andre som aktivt jobber mot våpen og vold. Forskerne mener det haster, fordi våpensalg til sivile økte underpandemien. De samme gjorde mental uhelse. Det ikke rart om forskere nå er bekymret for at dette sammen kan bli en «perfekt storm». Allerede ved utgangen av 2021 konkluderte forskere ved Harvard Medical School med at økning i masseskytinger på grunn av pandemien.
[ Eirik Riis Mossefinn: - Nesten hver gang jeg viser min sårbarhet, kommer skammen snikende. ]
Under all masseskytingen ulmer debatt om maskulinitet, om sårbarhet, om en voldskultur, om ære, status og hierarkier. Mange masseskyttere blir drept eller tar sitt eget liv, så forskere vet altfor lite om dem, annet enn at de vanligvis er ganske unge, og sinte på samfunnet. Dette er et mørkt, krevende og ubehagelig farvann å lete etter svar i, men i spagaten mellom individet som skyter og samfunnet det skytes i, må vi også våge å ta i den biten av puslespillet. Et eller annet sted finnes et helt bilde, men vi evner så langt ikke begripe det helt enda.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen