Det å være mamma er ikke alltid enkelt. Innimellom er det rett og slett både krevende og vanskelig.

Men det å være forelder- er den aller viktigste oppgaven vi tar på oss i livet. På veldig godt og veldig vondt.

Hva gjør du når det ene av barnet ditt plutselig ikke vil på friidrett for hun er redd for at mamma eller pappa ikke er i nærheten? Eller når hun ikke finner roa om natta og vonde tanker får ta større og større plass? Når det å gå på skolen, som en gang var det hun elsket, blir skummelt og vondt?

Hva skjer når redd-tankene styrer hele din niårings hverdag?

For oss kjentes dagene helt håpløse ut. Jeg satt maktesløs på sengekanten og reiv meg i håret av fortvilelse og registrerer at nok en gang er klokka snart kvart på to. I desperasjon snakker jeg med litt for høy stemme om hvor viktig søvn er for en barnekropp. Noe som igjen resulterer i at min niåring blir enda reddere. Tenk om hun ikke klarer å sove i det hele tatt? Eller hva hun om våkner å må kaste opp?

En formiddag på jobb sender jeg e-post til psykisk helse. Jeg, vi og barnet mitt trenger hjelp. I løpet av dagen får jeg svar- og innen uka var omme var første samtale gjennomført og både vi som foreldre og jenta vår hadde fått de første verktøyene å jobbe med. Ann Christel er tydelig: jobben må jenta vår gjøre selv. De utveksler telefonnummer og avtaler at de skal holde kontakten.

En gang fikk vi også time på kveldstid. Jeg ser niåringen vår tø mer og mer opp. Hun prater på eget initiativ og setter mer og mer ord på det hun kjenner på. Ann Christel og jenta vår ler litt. «Er det skummelt eller farlig å gå inn på skolen?», spør Ann Christel. Uten å tenke seg om sier jenta vår at det er skummelt. Og Ann Christel svarer at det som er skummelt, det kan vi gjøre. Men det som er farlig- som for eksempel å løpe ut i en trafikkert vei med bind foran øynene? Det dropper vi. For det er farlig. Og så ler vi litt igjen.

Ukene går. Uten at jeg tenker over det blir nettene lengre og lengre og den mørke usikkerheten i blikket til niåringen blir blekere og blekere.

Én av de siste dagene før sommerferien møter Ann Christel opp utenfor skolen sammen med kontaktlæreren vår. Jeg setter jenta vår av og kjører videre. Jeg kjenner jeg er spent. Vil dette gå? Fem minutter etterpå får jeg videosnap. Den modige og sterke niåringen vår går inn i skolegården sin slik som alle de andre elevene. Det over tre måneder siden det skjedde sist gang. Jeg strigråter. For en seier!

På tur nedover Gudbrandsdalen på tur til årets ferie, får niåringen en sms. Ann Christel skriver at hun håper jenta vår er stolt av seg selv. Hun har vært så modig og gjort ting hun synes er skummelt. Det er mange voksne som ikke klarer det en gang! Så skriver de litt om å spise snegler og at hun må sende bilder fra turen.

Selv kjenner jeg på en takknemlighet. For psykisk helse avdeling barn og unge i Sunndal kommune. For kompetente, fleksible og tydelige psykiatriske sykepleiere. En takknemlighet for Ann Christel.

Takk!