Vi har feiret at minstejenta våres har fullført 10-årig grunnskole. Det er fantastisk å se at ungdommen legger ned mye arbeid i skolen, og all honnør til de som klarer å gå ut av skolen med bare seksere på vitnemålet. Vi må bare ikke glemme alle de andre. Som lærer med 21 års fartstid og pappa til to, vet jeg at det er mange som er kjempestolte av f. eks treeren de fikk i matematikk. De har virkelig stått på og gjort det de kan for å oppnå denne karakteren. Jeg tør også påstå at det noen ganger ligger mer arbeid bak en treer enn en sekser.

Det er faktisk ikke selve karakteren i seg selv som bør belønnes, men jobben som ligger bak. Da kan det virke demotiverende og sårende at media lager et ensidig bilde av at de med karakteren 6 har jobbet mye hardere enn de som får en lavere karakter.

I dag skal alle på død og liv presses gjennom et skoleløp som i altfor stor grad fokuserer på karakteren man får. Dette tallet viser bare en brøkdel av mennesket bak. I skolen må vi enda større grad enn nå evne å se hele mennesket, og ikke bare bruddstykkene. Skolesystemet ber i dag elevene om å tilpasse seg et rigid system, når fasiten bør være det motsatte. Skal vi overleve som samfunn, trenger vi både praktikere og teoretikere.

Mastersyken bør vi gravlegge fortere enn svint. Alle kan ikke og skal ikke gå veien om et universitet eller høgskole. Jo tidligere vi evner å akseptere det som samfunn, jo fortere vil barna våres føle at de er bra nok uansett hvilken yrkesvei de velger La oss framsnakke alle yrker og la elevene og barna våre få vite at vi er stolte av dem uansett hvilken karakter som står på vitnemålet deres! Det viktigste er at de har gjort sitt beste på skolen og hjemme. Det er det skolen og hjemmet skal fokusere på.

Gjør elevene så godt de kan hver dag, så skal både de, vi som jobber i skolen og foreldrene være stolte. De unge trenger ikke et ytterligere press, påført av oss voksne, til å føle seg vellykket. Stresset og jaget etter å føle seg bra nok, er et psykisk press som kan gå ille av gårde, om vi ikke anerkjenner den jobben de gjør. Det oppleves også som et stort paradoks at den viktigste «karakteren» i livet ikke står på vitnemålet i det hele tatt; i hvilken grad du som menneske klarer å vise empati, nestekjærlighet og inkludering, vil i stor grad definere hvor langt du kommer som medmenneske og medborger i morgendagens samfunn. Når alt kommer til alt, så er det disse egenskapene som er med på å definere om du har lykkes eller ikke i livet.

Utenforskap vil være en av de største utfordringene samfunnet møter i framtida. Inkludering og empati er ikke noe vi er født med, det må læres. Her har både skolesystemet og foreldrene en stor og viktig jobb foran seg. Et godt samspill og et konstruktivt samarbeid, må fungere godt fra barna er små. Vi kan ikke lære russen om inkludering og utenforskap det siste året på videregående, dette må være en del av essensen gjennom hele skoleløpet, faktisk helt ned i barnehagen.

Alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av kjønn, etnisk opprinnelse, religion eller seksuell legning. Alle har vi en psykisk helse, og det er på høg tid at den type sykdom, også blant de unge, blir allment akseptert. Her kan vi redde mange liv om vi evner å fjerne det tabuet og stigmaet psykisk sykdom utgjør for mange, samtidig som vi roer ned stresset etter å være bra nok og heller fokuserer på de store linjene hos enkelteleven.

Utenforskap og skolevegring starter i mange tilfeller når skolearenaen oppleves som utrygg og når relasjonene til andre elever og/eller ansatte blir utfordrende. Vi som jobber i skolen må alltid huske på at det er vi som har ansvaret for å lage gode relasjoner til barnet, og ikke omvendt. Angsten for at man ikke er god nok tar helt overhånd, mye takket være et system som belønner de flinkeste på en måte som gjør at noen av de andre faller utenfor. Med andre ord; karakterene er ikke det viktigste vi gir elevene. Det viktigste vi gir dem, er gode holdninger og verdier, følelsen av å være inkludert i fellesskapet, både faglig og sosialt og ikke minst å gi dem en robust ryggrad som gjør dem i stand til å møte de utfordringer som voksenlivet byr på.

Jeg er særdeles stolt av å utdanne morgendagens generasjon, og jeg er stolt av den jobben elevene gjør hver eneste dag på skolen. Ungdommene er vårt felles håp og vår felles framtid.

Dagfinn Moen, Tretten/Ringsaker, lærer