Fastlegen kan også hjelpe dem med psykiske vansker

Som samfunn har vi ikke råd til å miste fastlegene.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Martin er 34 år og har følt seg nedfor lenge. Han sover dårlig, har lite energi, blir ofte sint for småting på jobb og finner ikke lenger glede i ting som han tidligere likte å gjøre.

En venn har sagt at han virker deprimert og foreslått at han søker hjelp. Han kontakter fastlegen sin. «Jeg skal bare ha en henvisning til psykolog», sier han.

I den offentlige debatten om psykisk helsehjelp har fastlegene i liten grad blitt trukket frem, til tross for at fastlegene er første kontaktpunkt for de fleste pasienter som søker hjelp for depresjon.

Fastlegen er et rimelig lavterskeltilbud og 70 prosent av befolkningen besøker fastlegen sin hvert år. Veldig mange kjenner fastlegen sin, og vil dermed lettere kunne ta opp vanskelige ting med denne.

Fastlegen har en nøkkelrolle når det gjelder depresjonsomsorg. Det Martin og mange andre ikke vet, er at fastlegen også kan fungere som terapeut for mennesker med psykiske vansker, som depresjon. En stor andel pasienter med lettere psykiske lidelser behandles utelukkende på fastlegekontoret.

Fastlegene har dermed utstrakt erfaring med pasienter med depresjon og andre psykiske lidelser, og kan gi pasienter hjelp tilpasset alvorlighetsgrad og totalsituasjon. De kan tilby støtte- og samtaleterapi, hjelp til å løse praktiske problemer og til å komme i gang med aktivitet.

Les også

Spesialist: – Det er en tendens til å kalle alt for psykiske lidelser

De som trenger antidepressive medikamenter eller sykemelding, får også dette hos fastlegen. Dersom behandlingen ikke fører frem, kan fastlegen henvise til psykolog, psykiater eller til et distriktspsykiatrisk senter (DPS), men fastlegen har likevel ansvaret for oppfølgingen av pasienten.

Psykologer og psykiatere i den offentlige spesialisthelsetjenesten behandler først og fremst de pasientene som har alvorlig depresjon med fare for selvmord; disse er i mindretall. Langt flere har mild og moderat depresjon, og får hjelp i primærhelsetjenesten.

Da vi ved Allmennmedisinsk forskningsenhet i Bergen gjennomførte en spørreundersøkelse blant pasienter som hadde tatt opp med fastlegen sin at de følte seg deprimert, var Martin en av 250 mennesker som delte sine erfaringer. Vi ble positivt overrasket over hva de skrev; hjelpen de hadde fått varierte, men de fleste hadde fått god hjelp fra fastlegen sin.

Studien understreker fastlegenes sentrale rolle i depresjonsomsorgen: Pasientene forteller at de verdsetter hjelpen fra fastlegen. De ønsker seg en lege som tar seg tid og lytter med aksept, forståelse og respekt. Medisiner kan noen ganger være til hjelp, men pasientene ønsker seg ikke antidepressiv medisin uten annen oppfølging.

Les også

Allmennlegene planlegger for en fremtid utenfor fastlegeordningen

I de tilfellene hvor det er behov for henvisning til spesialist, oppgir pasientene at de fortsatt trenger hjelp fra fastlegen til å finne en behandler. Og hvis det blir aktuelt med sykmelding understreker pasientene at den må tilpasses den enkeltes arbeids- og livssituasjon.

Fastlegeordningen står nå i fare for å kollapse. Vi kan alle bli rammet av depresjon. Uten fastlegen vil de som har penger kunne få behandling hos en helprivat psykolog, mens de som har lite fra før vil få enda mindre hjelp. Sosial ulikhet gir uhelse, det er godt dokumentert. Som samfunn har vi ikke råd til å miste fastlegene.