Han har ikke vært psykotisk på over ti år. Likevel bor han fortsatt på psykiatrisk institusjon.

Da han drepte to mennesker i 2003, var han syk. Nå frykter han at han må bo på institusjon livet ut. Pasienter som ham er en nøtt for psykiatrien og et pengesluk for staten.

– Jeg har vært i isolasjon i nesten 20 år, sier mannen til Aftenposten.

For 19 år siden drepte han en annen beboer på asylmottaket han bodde på. Deretter tok han livet til en bussjåfør og skadet tre busspassasjerer.

I Norge straffer vi ikke dem som er utilregnelige på grunn av psykisk sykdom. Mannen var psykotisk og ble dømt til tvungent psykisk helsevern.

Målet med tvungent psykisk helsevern er at de dømte skal få behandling og bli friskere. Mange bosettes ute i kommunene og blir en del av samfunnet rundt oss igjen. Flere slipper etter en stund helt ut av tvangen.

Men for en liten gruppe utviste utlendinger, som mannen er en del av, er muligheten for å komme videre i behandlingen og ut av tvangen svært begrenset.

I minst ti år har behandlerne ment at mannen i midten av 40-årene har vært uten psykotiske symptomer. Han omtales som velfungerende. Likevel bor mannen fortsatt på en sårt tiltrengt institusjonsplass.

Han får ikke mulighet til å fortsette med tvungen behandling i egen bolig, slik som ellers er vanlig for pasienter som anses ferdig med døgninstitusjon.

– Det er veldig vanskelig. Jeg ønsker å integrere meg i samfunnet og få samme behandling som andre pasienter, sier mannen til Aftenposten.

Vi kan ikke ha folk på døgninstitusjon livet ut.
Sigrid Broch Mannens advokat

Frykter han blir boende livet ut

Han kan gå på butikken. Han kan jogge en tur i nærområdet. Han kan reise alene på dagstur til Oslo, etter avtale med behandlerne.

Men der stopper det. Han er utvist fra Norge, og det har ikke vært mulig å returnere ham.

Dommen betyr at ingen kan besøke ham. Som papirløs og uten oppholdstillatelse, kan han ikke jobbe. Han kan ikke gå på skole, få tannbehandling, kjøpe seg telefon eller låne bøker på biblioteket.

Og det største problemet, som gjør at han fortsatt holdes på institusjon: Ikke det samme kravet til helsehjelp og offentlige tjenester.

Mannen sammen med sin advokat Sigrid Broch.

Uten tilhørighet til en kommune, kan han nemlig ikke bli bosatt i kommunal bolig. Han får ikke rett til samme helsehjelp som norske pasienter.

Langtidsplasser i psykiatrien er en knapp ressurs. Stadig vekk opplever mannens advokat, Sigrid Broch, at andre pasienter får avslag på søknad om plass på institusjonen mannen bor på.

– Det er ingenting som tyder på at det vil være noen endring for ham resten av livet. Vi kan ikke ha folk på døgninstitusjon livet ut.

«Han lever under svært vanskelige forhold med manglende rettigheter og begrenset livsutfoldelse», heter det i en snart tre år gammel uttalelse fra en rettsoppnevnt sakkyndig.

Også da mannens sak var oppe for retten i 2016, ble situasjonen omtalt som fastlåst. Behandlere uttalte til retten at mannen ikke har reell mulighet til å motta helsetjenester i en kommune:

«Videreføring av saken på vanlig måte innen det psykiske helsevern, er en effekt av vedtaket om utvisning fra utlendingsmyndighetene», het det fra en behandler ved institusjonen.

Lovendring ikke nok: Minst fem innlagte og utviste i dag

I 2014 skrev Aftenposten om hvordan daværende justisminister Anders Anundsen (Frp) ville løse det at utlendinger som ble dømt til tvungent psykisk helsevern, ble værende på norske sykehus: De dømte utlendingene skulle kunne utvises fra Norge.

Dommen mot dem ville opphøre når de forlot landet. Regelendringene trådte i kraft 1. januar 2015.

Aftenposten 2. september 2014.

Aftenposten har kartlagt hvilken effekt lovendringene fra 2015 hadde.

  • På seks og et halvt år er minst 11 personer blitt utvist og sendt ut av Norge mens de har vært under dom til tvungent psykisk helsevern. I tillegg har én psykisk syk pasient rømt landet.

Alle saker lar seg imidlertid ikke løse.

  • På norske sykehus er minst fem personer innlagt ved psykiatriske avdelinger, med dom til tvungent psykisk helsevern samtidig som de er utvist fra landet.
  • Tallet kan være noe høyere, grunnet at sykehus ikke vil opplyse om de har slike pasienter. Men tallet skal, etter det Aftenposten erfarer, være under ti nasjonalt.

Mener han kan ha kostet over 100 millioner

Det er en omfattende prosess å få sendt ut en person som er dømt til tvungent psykisk helsevern, om det så bare skulle være til Sverige eller Danmark. Resultatet kan være lange innleggelser på sengeplasser resten av psykiatrien skriker etter.

Advokat Broch mener statens kostnad for å ha mannen på institusjon, kan ha bikket 100 millioner kroner.

Trolig har ingen vært innlagt like lenge som mannen vi har intervjuet, men utviste dømte er en nøtt også andre steder.

Så sent som i slutten av april tok for eksempel Lovisenberg sykehus opp problematikken med Statsforvalteren i Oslo og Viken.

De tok opp situasjonen for en helt annen pasient:

Nei fra Høyesterett

Saken til mannen Aftenposten har snakket med, var oppe i Høyesterett i fjor sommer. Han ønsket at dommen skulle opphøre.

– Vi mener at regimet han er underlagt ved dom på tvungent psykisk helsevern, ikke gir reelle muligheter til å komme ut av det eller oppnå progresjon. Det er umenneskelig behandling og dermed brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, sier advokat Broch.

Høyesterett var ikke enige i det.

Domstolen forlenget heller dommen og begrunnet det med at mannen mangler sykdomsinnsikt. Høyesterett mener at det ikke er sikkert at han vil ta medisin hvis dommen opphører. Det må han for å forhindre fremtidige psykoser, ifølge behandlerne.

Siden han er utvist, mener Høyesterett at terskelen er høy for at han skal få riktig oppfølging i helsevesenet. De mener det vil være «en reell fare for at en begynnende psykose ikke vil bli fanget opp».

Derfor er det gjentagelsesfare, mener domstolen. Og derfor ble dommen forlenget.

Ikke returnert på ti år

Mannen Aftenposten har snakket med, fikk endelig utvisningsvedtak i 2012. På ti år har ingen lyktes med å returnere ham til hjemlandet.

Selv sier mannen at en retur er farlig for ham som militær-desertør. I tillegg mener han det vil være farlig for både ham og samfunnet i hjemlandet, ettersom han ikke vil kunne få medisiner og behandling slik han får i Norge.

Selv om mannen har vært uten psykotiske symptomer over lang tid og fungerer godt, går det frem av dommer fra ulike rettsinstanser at det har hersket usikkerhet om han vil ta medisin frivillig.

Medisinsk behandling, samt de faste rammene institusjonen har skapt for ham, mener sakkyndige og domstolen er nøkkelen til at han har vært uten psykotiske symptomer og uten nye hendelser. Schizofreni-diagnosen og personlighetsforstyrrelsene er kroniske diagnoser.

Mannen sier til Aftenposten at han vil motta og samarbeide om behandling dersom behandlerne mener det er nødvendig. Det er vanlig at dømte som skrives ut fra institusjon og over i vanlig bolig, fortsetter å motta antipsykotiske medisiner.

– Er du villig til å fortsette å ta medisin?

– Ja, hvis en lege sier at jeg må ta det, så gjør jeg det. Da må jeg samarbeide, sier mannen.

Sivilombudet har sett nærmere på utlendingsmyndighetenes behandling av saken. Ombudet mener det er grenser for hvor lenge man kan avvise brudd på menneskerettighetene dersom ikke retur lar seg gjennomføre.

Sivilombudet har også uttalt at usikkerheten for gruppen av utviste og dømte til tvungent psykisk helsevern ikke er løst: «En slik fastlåst situasjon er svært uheldig for utlendingen, og den innebærer store kostnader for samfunnet».

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.

Statsråden: – Hverken ønskelig eller hensiktsmessig

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol skriver i en e-post til Aftenposten at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede praktiske løsninger for gruppen. Utredningen som gjøres sammen med Utlendingsdirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet, leveres til høsten.

– Hvilke løsninger kan man se for seg for denne lille gruppen?

– Vi avventer anbefalingene fra direktoratene, men det er svært viktig at det raskt kommer opp noen forslag til løsninger på dette området, skriver Kjerkol.

Helsedirektoratet opplyser at de jobber med å innhente opplysninger. For eksempel er Aftenposten kjent med at direktoratet før sommeren skulle ha møte med Lovisenberg sykehus, som har de samme utfordringene.

– Er det rimelig at en dømt, til tross for potensielt å ha drept mennesker, ikke har utsikter til bedre tilpasset behandling og må bli boende ved en institusjon over lang tid – i et enkelttilfelle i ti år?

– Nei, det er hverken ønskelig eller hensiktsmessig. Det er viktig å gi tilpasset behandling til alle med alvorlig psykisk lidelse, skriver Kjerkol.

Som Aftenposten tidligere har belyst, beslaglegger også andre pasienter i sikkerhetspsykiatrien plasser lenger enn nødvendig.

– Begge disse pasientgruppene legger beslag på ressurskrevende døgnplasser i sikkerhetspsykiatrien. Dette er en utfordring for tjenestene, men også for pasientene det gjelder. Derfor ser vi nå på løsninger for begge disse gruppene, svarer Kjerkol.