– Vi vet at det går pasienter ute med høy voldsrisiko som trenger behandling

Lederen for sikkerhetsavdelingen på Dikemark mener for mange alvorlig psykisk syke kan takke nei til behandling. Både hun og politiet mener det kan gjøre at domstolene blir eneste inngangen til en fungerende behandling.

I 2017 ble loven endret for å begrense bruk av tvang i psykiatrien. For å vedta tvungen behandling, må en pasient som hovedregel være så syk at hen ikke forstår hva et samtykke til behandling innebærer. Det kalles fravær av samtykkekompetanse.

Tidligere i juli skrev overlege i psykiatri, Sigrid Medhus, et innlegg i Aftenposten. Der skriver hun at resultatet bak det som var en god tanke, er at syke og lidende mennesker ikke får den hjelpen de trenger.

Om samtykkekompetanse i noen tilfeller har gjort det for vanskelig å utøve tvang, har over tid vært hyppig diskutert i sikkerhetspsykiatrien.

I et intervju med Aftenposten sier nå leder for regional sikkerhetsavdeling på Dikemark, Pia Wiig, at endringene har gjort det vanskeligere å behandle alvorlig syke mennesker.

– Jeg er bekymret for at mennesker med psykiske lidelser skal takke nei til behandling og bli enda sykere. Jeg er redd for at de skal bli så syke at de utgjør en fare for seg selv eller andre, sier Wiig.

Kan ende i alvorlig vold

Wiig har lang erfaring fra sikkerhetspsykiatrien. Hun behandlet Espen Andersen Braathen etter drapene på Kongsberg og vitnet i rettssaken.

Wiig leder avdelingen på Dikemark som behandler og utreder psykisk syke med høy voldsrisiko – ofte de som dømmes til tvungent psykisk helsevern.

– Vi vet at det går pasienter ute med høy voldsrisiko som trenger behandling, sier hun.

Samfunnet og enkeltmennesker kan spares for mye lidelse, dersom de sykeste får riktig hjelp før de kommer i kontakt med rettsvesenet, mener Wiig.

– Et drap begått av en syk person er ikke bare en tragedie for de pårørende, men også for den som har begått ugjerningen.

Politiet mener innleggelsene er blitt kortere

Etter lovendringen i 2017 har bruken av tvang endret seg. Tidlig i mai satte regjeringen ned et utvalg som skal se på endringene i samtykkekompetanse.

Utvalget skal se på flere av konsekvensene etter lovendringene. Blant annet om det er blitt mer tvangsbruk, om politiet benyttes mer i psykiatrien og hva samtykkekompetanse har hatt å si for samfunnsvern og sikkerhetspsykiatri.

Blant dem som skal bidra med innspill til utvalget, er psykiatrigruppen i Oslo politidistrikt. Den håndterer mennesker som er antatt utilregnelige og som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

Politiinspektør og leder for påtaleavsnitt for psykiatri og hatkriminalitet, Lisa Mari Løkke, er blant de som jobber der.

I en e-post skriver hun at de fra politiets side ser en tendens til at det er vanskeligere å opprettholde innleggelsene av enkelte av de utilregnelige med voldsrisiko.

– Vi ser at innleggelsene for noen av våre klienter er blitt kortere og hyppigere etter lovendringen i 2017, skriver Løkke.

Den virkelighetsbeskrivelsen deler Pia Wiig ved regional sikkerhetsavdeling.

– Hvis pasienten selv ikke ønsker å samarbeide om en lengre behandling, blir resultatet ofte korte innleggelser under tvang. Når de så får en delvis bedring gjenvinner de samtykkekompetansen og avslutter selv behandlingen. Dermed får ikke pasienten hjelpen som ofte er nødvendig for å bli bedre, forklarer Wiig.

Løkke i politiet trekker også frem at helse ikke alltid vurderer farlighet på samme måte som politiet. Hun sier de erfarer at helsevesenet først anser noen som farlige nok etter de har begått vold.

– I vår portefølje er det kandidater politiet vurderer som farlige, men som ikke blir tvangsinnlagt av helse med hjemmel i farekriteriet i psykisk helsevernloven. Vår erfaring er at farekriteriet etter psykisk helsevernloven i flere tilfeller først blir vurdert å være til stede når vedkommende har realisert sitt voldspotensial, skriver Løkke.

Det mener hun gjør at det kan bli behov for flere dommer til overføring til tvungent psykisk helsevern. De siste årene har antall dommer til tvungent psykisk helsevern økt kraftig.

Vanskeligere å se helheten

Wiig understreker at det var gode ting med endringene i 2017. Sykehusene har for eksempel fokusert mer på riktig tvangsbruk og pasienter er gitt mer medvirkning.

– Men endringene bidro også til at det ikke alltid er så lett å se helheten. Det har gjort det vanskeligere i et sikkerhetsperspektiv og har gjort det vanskeligere å hjelpe pasienter over tid.

Psykiatrien er et stort felt med ulike diagnoser. De fleste trenger ikke noen form for tvang. Men for enkelte er tvang en nødvendig behandlingsform, påpeker Wiig.

– Nå kan flere takke nei. Det kan ta lang tid, men så kan det sakte, men sikkert gå dårligere. Da kan man være samtykkekompetent ganske lenge ut i det løpet, og dermed forhindres helsevesenet i å gripe inn.

Mener spesialistene bør få mer tid

Joachim Kjennerud er seniorrådgiver i Mental Helse og sitter i utvalget som skal vurdere vilkåret om manglende samtykkekompetanse. Mental Helse mener at lovendringene som medførte vurdering av samtykkekompetanse var et steg i riktig retning.

– Det bidro til at man diskriminerer mindre på bakgrunn av diagnose, sier Kjennerud.

Han mener innføring av vilkåret om manglende samtykkekompetanse ikke alene kan få skylden, hvis det er mer bruk av tvang og alvorlig sykdom i dag.

I stedet peker han på at vi og har hatt en pandemi de siste årene som har påvirket helsesystemet og isolert mange. Samtidig har det vært innføring av pakkeforløp og nye journalsystemer i helsevesenet som har tatt ressurser. Mange spesialister og helsepersonell ikke har rammene til å bygge og jobbe med relasjoner over tid, mener Kjennerud.

– Holder ikke

Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse, LPP, ønsker å sikre kvaliteten på vurderingene av samtykkekompetanse. Det vil de gjøre ved at minst to behandlere skal gjøre vurderingene og at pårørende involveres.

«Det er alvorlig å frata en person selvråderett, men det er like alvorlig å anerkjenne en person samtykkekompetent hvis dette er feil. Det kan medføre at vedkommende nekter behandling og ikke får den helsehjelpen vedkommende har rett til», heter det i et brev fra foreningen til utvalget som skal vurdere samtykkekompetanse.

– Mens vi bruker ukevis på å beslutte om noen er tilregnelige eller ikke, får en psykolog en halvtime til å vurdere samtykkekompetansen. Det holder ikke med et øyeblikksbilde, for syke kan spille friskere enn de er og lure behandlere, sier nestleder i LPP, Carl Fredrik Aas, til Aftenposten.