«Psykiatri» er aldri forklaringen på enkeltpersoners handlinger

Media må slutte å sette likhetstegn mellom psykisk sykdom og enkelthandlinger.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Med ujevne mellomrom er vi vitner til tragiske dødsfall begått av mennesker som tidligere har vært i kontakt med psykisk helsevern. Og nesten hver gang opplever vi at media har behov for å henge bjellen på katten for å forklare tragedier. Media må være sitt ansvar bevisst, og det må bli slutt på å sette likhetstegn mellom psykisk sykdom og enkelthandlinger.

Det er svært uheldig hvis vi tenker at det er et én til én forhold mellom psykisk sykdom og adferd. Like lite som vi kan forklare menneskers handlinger som et produkt av signalstoffer i hjernen, kan vi heller ikke sette likhetstegn mellom en psykisk sykdom og handlinger.

Den mest alvorlige utfordringen med en slik tankegang, er at vi setter en stor gruppe mennesker i bås med merkelappen «farlige». Denne formen for stigmatisering øker byrden ved psykisk sykdom og ruslidelser, i tillegg til de symptomer og andre følger sykdommen har for livskvaliteten.

Det hender at mennesker begår drap i psykose, men vi vet også at rusmidler ofte er medvirkende når slike drap begås. Samtidig er det ofte en rekke andre bakenforliggende årsaker og tilfeldigheter bak det som skjer og hvem det rammer. Dessuten vet vi at det er svært vanskelig å forutsi hvem som blir drapsmann.

Det har i de siste årene vært en markant økning i antall personer som dømmes til tvungent psykisk helsevern. Men selv om det er et stort press på sikkerhetspsykiatriske sengeposter – fordi flere blir dømt til behandling – er det viktig at ikke opprusting av sikkerhetspsykiatrien går på bekostning av andre virksomme behandlingstilbud. Det vil i så fall være veldig uheldig for andre pasienter med store behov.

I tillegg til god behandling må vi også bidra til å rette opp den sosioøkonomiske urettferdigheten mange med psykiske lidelser lever under. Økonomisk bekymring er et gjentagende problem for mange med rus og psykiske sykdommer.

Det er vanskelig å konsentrere seg om terapi når postkassen er full av inkassokrav, eller når du mangler både en egnet bolig, arbeid, fellesskap eller noe meningsfullt å gå til. Ansvaret for dette er ikke noe psykisk helsevern kan ta alene. Her må vi alle bidra, både storsamfunnet og kommunene, men også deg og meg.

Til tross for all god behandling og forebygging i kommunene og samarbeid med pårørende, har mange av oss fortsatt behov for spesialiserte behandlingstilbud i perioder av livet.

Da er det forstemmende å se hvor vanskelig det er å få et tilbud i psykiske helsevern. Både leger, pasienter og pårørende opplever at terskelen for å få akutt psykisk helsehjelp er blitt for høy. Innleggelser avverges fordi det rett og slett ikke er ledige senger.

Rekrutteringskrisen blant leger og psykologer i det offentlige bidrar også sterkt til vanskene vi nå ser.

Les også

Kommentar: Den største utfordringen er ikke at psykisk syke dreper

Vi har både erfaring og vitenskapelig belegg for hva som virker. Det innebærer en satsing på oppsøkende samhandlingsteam hvor kommuner og spesialisthelsetjenesten samhandler og gir integrert behandling der hvor pasienten bor. Dette gir bedre livskvalitet gjennom at flere kommer i arbeid og mestrer det å bo, samt at de får bedre forhold til familie og venner.

Vi må satse videre på oppbygging av samhandlingsteam, men dette må heller ikke gå på bekostning av akutt- og langtidsbehandling på sykehusene. Selv om slike team reduserer antall liggedøgn og halverer behovet for tvang, trenger disse pasientene fortsatt sykehusbehandling i perioder av livet.

I kjølvannet av tragiske hendelser er ikke løsningen å bruke mer ressurser på samfunnsvern, drevet frem av behovet for å slukke mediebranner hos korttenkte politikere. Det er fortsatt store udekte behov for behandling og oppfølging av mennesker som lider i det stille, og der pårørende ofte er alene om ansvaret. Derfor er det viktig å unngå stigmatisering av mennesker med psykisk sykdom. De fortjener bedre.