Pandemien tror jeg har synliggjort hvor sårbare vi mennesker er for å utvikle en psykisk lidelse. Spesielt unge studenter på 15 kvadratmeter store hybler, eller enslige personer. Folkehelseinstituttet har statistikk som viser en signifikant økning av forekomsten av psykiske lidelser, både under pandemien og etter. Jeg tror det er mange av oss som sliter …

Dessverre er det stor mangel på helsepersonell generelt i Norge. En mangel som ikke dekker behovet for fysiske og psykiske sykdommer. Bare her i Kongsberg er du heldig, dersom du får en fastlege. Fastlegelistene er stappfulle. Det er et kjempeproblem! Ofte er det også slik at når du begynner å få behandling for din psykiske helse, så er første steg hos fastlegen.

Et oppslag på Helsenorge.no viser at det i Kongsberg er 10-12 ukers ventetid for en rettighetsvurdering, altså om du har rett på å motta hjelp for dine psykiske plager. En rettighetsvurdering blir gjennomført etter at for eksempel legen har henvist deg til DPS. Med andre ord, må du forvente minst 10 – 12 uker for å hjelp ved DPS.

Ventetiden er graverende lang! 10 uker er mer enn nok til å bli fryktelig syk. I verste fall kan det gå utover liv.

Omtrent 50 prosent av befolkningen, vil oppleve å få en psykisk lidelse i løpet av livet. Likevel kvier vi oss for å snakke om det. En hverdagslig hilsen er ofte «Hei, hvordan har du det?». Der du automatisk svarer «bra». Men om du ser at personen kanskje ikke har det så bra, har du motet til å stoppe opp, se i personens øyne og spørre «Hvordan har du det, egentlig?»

Terskelen for å eksponere seg og si «nå har jeg det dritt!» er enorm. Den kan oppleves som at man gnager seg oppover en håpløst høy mur. Da er det til hjelp at en venn dytter deg opp, og en som strekker seg ned og vil dra deg opp. Men det fordrer ofte at du har sagt ifra om at du har det dritt.

Fremdeles oppleves det for mange som skambelagt å leve med en «usynlig» sykdom. Et eksempel: en venn av meg som sa «det hadde vært bedre om jeg hadde brukket beinet, da hadde folk forstått hvorfor jeg er sykmeldt». Stigmaet er høyst levende, vi mennesker er gode til å fryse ut andre, «folk som ikke er som oss». Samtidig er vi også gode på å være vår verste fiende, leve med «styggen på ryggen» og bedrive selvstigmatisering.

Men jeg opplever at samfunnet beveger seg i en positiv retning. Samfunnet og vi utvikler oss i en positiv retning - i form av åpenhet, respekt og toleranse. Vi markerer verdensdagen for psykisk helse.

Vi snakker mer åpent, fritt og kanskje ærligere …? Om hvordan vi faktisk har det. Det mener jeg fører til mindre stigma og selvstigmatisering. Vi gjemmer ikke lenger våre, «sinnssyke» tanter på loftet, og lar de støve ned til kråka tar dem.

Skjønt, vi liker å viser verden at vi er stoiske, problemfrie og vellykket. Realiteten er at vi alle har noen laster vi bærer. Alle. Hvilke urimelige forventninger har du til deg selv?