Høsten 2020, midt i pandemien, begynte jeg på sykepleiestudiet. Jeg ønsket å begynne på dette studiet fordi jeg har en interesse for menneskekroppen og et ønske om å gi noe til andre.

Jeg er ivrig etter å bli en kjempedyktig sykepleier og ønsker å bruke mine kunnskaper og erfaringer på å gjøre en positiv forskjell i menneskers helse.

Å bli en god sykepleier ved å tilegne seg god og relevant kunnskap og ferdigheter er avhengig av gode og relevante praksisområder. Det er ingen hemmelighet at det er mangel på sykepleiere. Til tross for det er vi mange sykepleierstudenter, noe som fører til at det er færre praksisplasser til rådighet for studentene.

Da jeg gikk andreåret, hadde jeg praksis i psykiatri. Den tilbrakte jeg i hjemmesykepleien. Noen måneder senere, da jeg begynte på tredjeåret, var det tid for den kirurgiske praksisen. Her også tilbrakte jeg sju uker i hjemmesykepleien. Neste semester venter min siste praksisperiode. Den består av ti uker i hjemmesykepleien.

Liten variasjon og lite progresjon

Er det forsvarlig at en sykepleierstudent som uteksamineres etter tre år på en bachelorutdanning, har tilbrakt de siste tre praksisperiodene kun i hjemmesykepleien? Det gir lite variasjon og muligens fare for lite progresjon.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Å utøve sykepleie har grunnleggende standarder, men vil være ulik fra hvor i helsetjenesten en jobber. Å jobbe i hjemmesykepleien gir én type ramme for utøvelse av sykepleie. I spesialisthelsetjenesten er det andre rammer, fokusområder og måter å utøve sykepleie på.

Observasjonsevne og vurderingsevne blir noe ulikt ut ifra hvor i helsetjenesten man befinner seg. Bør ikke en sykepleierutdanning tilrettelegge for læring i varierende sykepleieutøvelse?

Forskriften om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning nevner at studiets oppbygging skal sikre progresjon. Hvor mye progresjon og variasjon oppnår man gjennom tre praksisperioder på rad i hjemmesykepleien?

I tillegg til spørsmål om progresjon kan det også stilles spørsmål ved læringsutbyttet i de to praksisene jeg har hatt i hjemmesykepleien.

Ga lite kunnskap og utbytte

Dagene mine i psykisk helse-praksisen besto av å ta på støttestrømper, levere medisiner, observere at pasienten tar medisiner, tilrettelegge måltid, tilsyn for å se hvordan pasienten har det, bistand til personlig hygiene, stomiskift, vurderinger av pasientens tilstand og så videre.

Les også: Norsk helsevesen innfører aktiv dødshjelp

Dette er relevante oppgaver for helsepersonell generelt, uavhengig av hvor i helsetjenesten man jobber. Men for min del – som en student i praksis innen psykisk helse – ga det meg dessverre lite kunnskap og utbytte om hvordan jeg skal gjøre jobben min når jeg kommer opp i situasjoner med oppmerksomhet rundt psykisk helse.

De siste årene har det blitt mer oppmerksomhet rundt psykisk helse og hvor viktig det er med åpenhet og det å støtte hverandre. I den sammenheng vil det også være naturlig at helsepersonell, som vil møte på pasienter med psykiske lidelser uavhengig av arbeidsplass, har bedre kjennskap til nedsatt psykisk helse enn mannen i gata.

Jeg er redd for å begynne å jobbe

Det er viktig at en sykepleierstudent lærer hvordan han eller hun skal utøve sykepleie til pasienter med psykiske lidelser. Og kanskje da helst i praksis hvor en får muligheten til å observere reelle situasjoner, reflektere og prøve selv. Det er noe helt annet enn å lese en bok. Dette gjelder for så vidt alle emner, ikke bare psykisk helse.

Jeg er ordentlig redd for å begynne å jobbe. Jeg har per nå et ønske om å begynne å jobbe på sykehus når jeg er ferdig, som mange andre også har. Hvilken type avdeling vet jeg enda ikke. Det går ikke helt opp for meg at om sju måneder er jeg – mest sannsynlig – sykepleier.

Les også: Regjeringens ekstrapott er ikke nok. Skrot helseforetaksreformen og stopp privatiseringen!

Uavhengig av hvor jeg begynner å jobbe, vil jeg komme opp i situasjoner hvor det er forventet at jeg har en viss kunnskap om psykiatrisk sykepleie.

På grunn av det manglende utbyttet jeg fikk fra praksis, er jeg ordentlig redd for å komme ut i arbeidslivet og ikke ha nok kunnskap og erfaringer til å ta vare på mine pasienters psykiske aspekt av helsen.

Er det forsvarlig?

Min kirurgiske praksis besto også av å følge de vanlige arbeidsoppgavene sykepleieren hadde i hjemmesykepleie, og det var lite kirurgisk oppmerksomhet. Under eksamenslesingen og fram til den kirurgiske eksamen leste jeg om fagstoff som jeg ikke hadde lært i praksis.

Les også: Fengselet har ikke råd til blekk

Praksisen ga meg ny kunnskap i form av andre sykepleieprosedyrer, men dessverre ikke noe utbytte som gjorde meg bedre rustet til å utøve kirurgisk sykepleie. Da jeg besvarte min eksamen, benyttet jeg kun det jeg hadde lært av å bruke utallige timer på å lese pensum, ikke det jeg lærte i min «kirurgiske» praksis.

Er det forsvarlig å skulle oppnå så lite læringsutbytte av to praksiser på rad?

Og hvis min siste praksisperiode også vil foregå i hjemmesykepleien, vil det gi meg nok varierende kunnskap og erfaringer som jeg vil trenge i arbeidslivet? Vil jeg ha nok utbytte av studiet til at jeg kan oppfylle forventningene mine fremtidige pasienter har til meg? Hvilken kvalitet vil utdanningen ha i dette tilfellet? Det kan oppleves som at det velges kvantitet fremfor kvalitet når det kommer til å utdanne sykepleiere.

Jeg tror mange sykepleiestudenter er redde for å begynne å jobbe etter studiene. Manglende læringsutbytte fra mine to siste praksiser gir meg større grunn til å være bekymret for om jeg vil være kvalifisert nok.

Debattinnlegget ble først publisert i Sykepleien