Vi trenger et #metoo-oppgjør i psykisk helsevern
Selv om jeg håper det, tviler jeg på at min historie er unik.
Det er en vanlig kveld. Jeg går på ungdomsskolen, og det er ungdomsklubb i et lokale i kommunen jeg bor i. Utenfor står psykologen min og jeg. Inne spiller de spill og hører på musikk. Jeg har på meg allværsjakke. Håret er hjemmebleket. Jeg vet ikke hvem jeg er.
Flere år senere møter jeg den samme psykologen på et hotellrom. Han holder meg i hånden, som så mange ganger før. Men stemningen er annerledes nå. Det er ikke for å trøste meg lenger. Han foreslår at vi kler av oss og legger oss. «Helt nakne?» spør jeg. Jeg nærmer meg 30. Han er omtrent dobbelt så gammel.
«Klarer du ikke å si fra om hva du har behov for?» spør psykologen. Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt vansker med å hevde meg, med å gi uttrykk for mine følelser og behov til andre, i frykt for å bli avvist eller latterliggjort. Men denne gangen gjelder spørsmålet noe annet enn den psykiske helsen min. Det gjelder hvilke behov jeg har seksuelt, i sengen, sammen med den tidligere psykologen min.
«Nei.»
Psykologen kysser meg, og jeg kysser ham tilbake. Hånden hans glir ned i trusen min. Han tar på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Så jeg lar ham gjøre det.
Skammet meg
Historien om psykologen min og meg starter med at vi skal ta vaksine på skolen. Helsesøster oppdager at jeg har skadet meg på armene, og jeg blir satt i kontakt med en psykolog – ham.
I starten gikk jeg til ham uten å fortelle om det til mamma. Jeg skammet meg og visste ikke hvordan familien min ville reagere på det jeg hadde gjort mot meg selv.
Jeg var redd.
Først møttes vi på kontoret. Det var helt streit. Han spurte meg om ulike ting, lot meg fylle ut noen skjemaer, bygge med noen klosser, se på noen bilder og fortelle hva jeg så. Møtene våre ble imidlertid straks mer uformelle. Han kjørte lange turer med meg i bilen sin. Kjøpte sigaretter og mat til meg. Ga meg gaver.
Jeg følte meg heldig.
En slags farsfigur
Som sårbar ungdomsskolejente som lengtet etter oppmerksomhet og omsorg, var jeg kanskje et perfekt offer. Jeg oppfattet raskt psykologen min som en slags farsfigur. Han tok vare på meg. Fortalte meg at jeg var spesiell. Og at vi var støpt i samme form. Litt rare, begge to.
Han tilbød meg en virkelighet der det var oss to mot verden.
Etter hvert, da jeg flyttet, hadde psykologen og jeg lenge bare sporadisk kontakt. Han sendte meg et smykke til 18-årsdagen min. Det var meldinger her og der. God jul og godt nytt år. Jeg ringte ham også ofte i fylla og gråt. Fortalte ham når festen var over, om hvor vanskelig jeg hadde det. Han tok alltid telefonen. «Jeg elsker deg aller mest når du er full», skulle han senere si til meg.
Klandrer ikke lenger meg selv
Når jeg skriver dette, er det nyttårsaften. Snart starter 2023. Jeg hadde det vanskelig som ungdom, men etter hvert, spesielt da jeg begynte å studere, gikk det bedre med meg. De siste årene har jeg imidlertid vært pasient igjen.
Men den unge jenta som skammet seg på ungdomsskolen, skammer seg ikke lenger. Ikke den voksne kvinnen heller. Jeg vet hva jeg har vært med på. Jeg er blitt utsatt for et overgrep. Og jeg er ferdig med å klandre meg selv for det.
Norsk psykologforening la for en stund tilbake ut et innlegg på Instagram hvor de fremhever behovet for mer snakk om #metoo i psykologstanden. Her vises det også til helsepersonelloven, der det tydelig står at etableringen av nære, personlige relasjoner mellom helsepersonell og pasienter st.rider med kravet til forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Dette gjelder også etter avsluttet behandlingsrelasjon.
Selv om jeg håper det, tviler jeg på at min historie er unik.
Føles utrygt å kreve sin rett
Som pasient i psykisk helsevern i dag opplever jeg at det ofte kan føles som om man burde prise seg lykkelig for i det hele tatt å få den hjelpen man trenger og fortjener. Innenfor disse rammene kan det fort føles utrygt å skulle kreve sin rett. Den åpenbare maktubalansen mellom behandler og pasient kompliserer også ytterligere det å skulle hevde seg i møte med grenseoverskridelser.
Og er man offer for overgrep – kanskje særlig dersom det begås av noen man i utgangspunktet stoler på – blir det ofte vanskelig, for ikke å si umulig, å klare å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos ham.
Det skulle ta meg mange år før jeg klarte å formulere disse ordene som beskriver litt av min erfaring. Men nå er det på høy tid. Vi trenger et #metoo-oppgjør i psykisk helsevern.
Dette er min historie.
Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.
Det er via statsforvalteren opprettet tilsynssak om forholdene som er beskrevet i innlegget. Saken er ikke avsluttet.
Den omtalte psykologen har lest innlegget. Han ønsker ikke å kommentere saken.
