Det er for tiden et stort fokus på psykisk uhelse, som ser ut til å være et økende folkehelseproblem. Verdens helseorganisasjon (WHO) sier at helse er «en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser».

Definisjonen har fått noe kritikk, da følelsen av velvære eller trivsel alltid er en forbigående tilstand, avbrutt av situasjoner hvor man ikke føler velvære.

I hvilken grad har man da ikke lenger god psykisk helse?

Det er naturlig å ha det vanskelig

Å gå gjennom sorg er en situasjon som er følelsesmessig vond. Man trives ikke i det, og man har heller ikke velvære. Det å skulle opp til eksamen, å være i en krevende situasjon på jobben eller leve med sykdom i familien er ikke behagelige tilstander. Det er ikke velvære, men sier lite om personens psykiske helse.

Mange av de fasene vi går gjennom som mennesker er ubehagelige. De er vonde. De er krevende. De er slitsomme. Og, de kan til tider være vanskelige å stå i.

En ørkenvandring, kalte man det før. At man får en forbigående reaksjon, som at man for eksempel er sliten, har depressive symptomer eller manglende overskudd, er ikke nødvendigvis en sykdom eller tegn på en dårlig psykisk helse.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Mange av de symptomene vi ser er helt naturlige reaksjoner på livet. Naturlige reaksjoner på det vi opplever som vondt eller vanskelig.

Skrubbsår eller depresjon?

Da vi var små, og vi falt, så gråt vi kanskje en skvett. Det var en naturlig reaksjon på det at det gjorde vondt der og da. Det er forbigående. Man blir ikke klassifisert som «en gråter» av den grunn. Man falt, man fikk vondt, man gråt, man fikk trøst og det ble kysset godt igjen. Det at man gråt var ikke en tilstand som fulgte oss resten av dagen, uka eller måneden.

Les også: Vald i skulen: Kvifor er det lærarane som blir framheva som problemet?

Når vi stiller spørsmål om psykisk helse, kanskje spesielt når det er rettet mot barn og unge, spør vi om de har vært triste eller depressive den siste måneden eller om de er fornøyd med egen hverdag.

Vi kan ende med å overtolke i hvilken grad triste følelser den siste måneden er et uttrykk for dårlig psykisk helse, når det kanskje egentlig er snakk om et skrubbsår på kneet.

«Ja, det gjorde kjempevondt og jeg hadde det dårlig, men jeg børstet det av meg og reiste meg opp igjen.»

Kanskje det er nettopp dette som er det egentlige måleparameter for psykisk helse. Evnen til å mestre. Verktøyene som trengs for å reise seg, be om hjelp, se på livet med fremtidstro og hjelpe noen andre i prosessen.

Det er en prosess som er fylt med dårlige følelser, gode følelser og alt det som er midt imellom.

«Bedre å henvise en gang for mye, enn en gang for lite»

Vi voksne er flinke til å håndtere skrubbsår og fall for små barn. Vi gir barna våre trygghet om at det kommer til å gå bra, og barnet speiler den tryggheten som de ser i de voksne.

Men når de kommer i femte- eller sjetteklasse er skrubbsårene ikke lenger utenpå. De er inni. Da er det plutselig ikke så lett for foreldrene. Man blir redde for å gjøre noe galt. Man blir redde for å trå feil, eller skade.

Les også: «Kjært barn har rare navn»

Den trygge voksne man har speilet seg benytter ikke lenger en «opp igjen- pedagogikken». Vonde følelser skal enten fjernes eller henvises til helsetjenesten.

«Noen må gjøre noe! Noen eksperter. Noen profesjonelle. Har kommunen virkelig ikke et tilbud for dette? Hvem skal fikse det?»

Vi kaller inn til møter, ansvarsgrupper og anti-mobbe-møter. Vi har samtaler med BUP.

Men kan det tenkes at dette barnet egentlig har hatt en naturlig reaksjon på noe som har skjedd? Som i stedet tolkes som et tegn på sykdom – et tegn på psykisk uhelse?

«Bedre å henvise en gang for mye, enn en gang for lite»

Barnet fanger opp at problemene er noe man trenger spesialisthelsetjenesten til å rette opp i. Barnet ser på seg selv som sykt. Det er ikke alltid den riktige vei å gå.

Det er ikke gode følelser som bygger muskler

For å bygge god psykisk helse kan vi ikke fokusere på velvære. Det er ikke gode følelser som bygger muskler. Smerten og ørkenvandringen er ofte et nødvendig element.

Man kan støtte opp rundt individet, være til stede, være tilgjengelig, veilede, ta de vanskelige samtalene, le sammen og gråte sammen. Men, vi kan ikke fjerne det som bygger livet.

Les også: Å forby store sjokoladeplater er noe av de verste man kan gjøre

Man kan ikke fjerne de mange tusen timer øvelse det tar å bli konsertpianist, de mange årene med studier som kreves for å bli akademiker, eller helvetesuka i militæret. Vi kan heller ikke gå gjennom livet uten sykdomsperioder, sorg og perioder med ekstrem belastning.

I tunge tider bygger man en indre disiplin, mestring og selvledelse.

Jeg møter barn og unge daglig som er kjempekule, kunnskapsrike, kreative og sterke. De står i en hverdag som krever ekstremt mye av dem. Noen av dem har en følelsesmessig reaksjon på det. Den er oftest forbigående. Det er sjelden kronisk.

Jeg heier på dem. På foreldrene. Jeg heier på prosessene, på utviklingen de står i og på styrken de bygger når livet er utfordrende.

Psykisk helse er noe vi alle har. Det er ikke så mye en tilstand som det er en muskel. Treningen er lettere når man ikke er alene på gulvet. Den er lettere sammen med venner og familie.

God trening!