Vi beklager våre unnlatelsessynder

Kronikk: Solveig Klæbo Reitan, psykiater, professor i psykiatri ved NTNU og styremedlem i Norsk psykiatrisk forening (Npf)
Lars Lien, psykiater og samfunnsmedisiner, professor ved Høyskolen i Innlandet og Npf-leder * pluss medforfattere

MENNESKER MED alvorlige psykiatriske lidelser og ruslidelser er blant våre mest sårbare og lidende medmennesker. Sykdommene rammer ofte unge mennesker. Lidelsene medfører mye smerte og store funksjonsvansker. Sosialt liv, økonomi og karriere påvirkes. Uten god behandling gir dette på gruppenivå sterkt redusert livskvalitet og forhøyet dødelighet.

Tilgang til helsetjenester av høy – og spesialisert – kvalitet er avgjørende. Dette er et ansvarsområde for psykiatere.

RESSURSSITUASJONEN. 30 prosent av budsjettet i spesialisthelsetjenesten i Norge går til psykisk helse – barn og voksne – og rus. Norge har verdens høyeste tetthet av psykiatere, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Vi har også høy tetthet av andre profesjoner i psykisk helse. I tillegg kommer arbeidet med psykisk helse og rus hos kommune og fastlege. Likevel hører vi kontinuerlig om ressurskrise, pasienter som ikke får hjelp, for få psykiatere. Psykiatere sliter med å rekke over arbeidsoppgaver og vurderer å slutte.

Hvordan kan dette henge sammen?

PROFESJONEN. Psykiatri er en internasjonal medisinsk spesialitet. Psykiatere er leger som er spesialisert i å identifisere, forebygge, diagnostisere, utrede, monitorere og behandle lidelser som – med bakgrunn i hodet og andre deler av kroppen – arter seg som det vi definerer som psykiatrisk lidelse.

Lidelsene kan ha grunnlag i genetikk, hendelser i fosterliv, fysisk, kjemisk og psykososial påvirkning i løpet av livet – alt i samspill. Av og til kan vi identifisere organiske avvik, på EEG, i bildediagnostikk og i blodprøver. Oftest er det imidlertid observasjoner av en persons atferd isolert, i interaksjon med andre og i interaksjon med omgivelser – så vel som pasientens egne beskrivelser av subjektiv opplevelse av lidelse – som viser hva problemet er.

BEHANDLINGEN. Lindring og behandling kan innebære formidling av kunnskap og hjelp til å forstå utfordringen – psykoedukasjon – hjelp til å endre tankemønstre – psykoterapi – nye erfaringer av interaksjon, avlastning, medikamenter, ECT med mer. Andre forhold i kroppen må samtidig tas hensyn til, pasienten må ses helhetlig. Dette fordi andre ting enn hjernen kan påvirke pasientens psykiske tilstand og psykiske lidelse og behandling kan påvirke kroppen. Dette er det psykiatere som har spisskompetanse på – basert på klinisk/håndverksmessig læring og erfaring så vel som kompetanse på akademi, system og samfunn.

Andre profesjoner kan andre ting som er viktig for pasienter og mennesker generelt, og vi må alle bidra med det vi kan best.

UNNLATELSESSYNDEN. Vår påstand er at norske psykiatere ofte har underkommunisert hva psykiatrisk sykdom er. Samtidig har mange psykiatere ikke tilstrekkelig avgrenset egne oppgaver, man har villig gått inn i å følge opp alle pasientens behov.

Dette er en unnlatelsessynd overfor pasienter med alvorlig psykiatrisk lidelse, hvor psykiatere ikke har forvaltet kompetanse og ressurser til beste for pasientene. Dette bidrar også til at psykiatere i dagens offentlige helsesystem opplever å «drukne» i oppgaver: man skal samtidig utføre en profesjonell psykiaterjobb og tilpasse seg et system hvor «alle gjør det samme». Man kan imidlertid ikke både gjøre alt det andre gjør, og samtidig profesjonelt gjøre det bare en psykiater kan gjøre.

Kanskje er dette også en del av bakgrunnen for de grenseoverskridelser vi av og til hører om fra psykiatere – man roter med roller og blir grenseløs.

DIFFERENSIERING. En annen utfordring psykiatere ikke har kommunisert tydelig, omhandler differensiering av lidelser. Bevissthet om psykisk helse har økt i samfunnet. Vi har imidlertid ikke vært tydelig overfor befolkningen, medier eller helseledere om at det finnes svært ulike grader av psykiske plager. Vi har

livshendelser som den enkelte selv, lokalsamfunn, skole og familie kan håndtere lettere psykisk lidelse førstelinja håndterer, og
alvorlig psykiatrisk sykdom psykiatrien må ivareta.

Det sier seg selv at disse gruppene av psykiske plager skal ha ulik hjelp.

Som en følge av at det finnes svært ulike grader av psykisk lidelse, må vi differensiere vårt tjenestenivå. Tradisjonen i helsevesenet i Norge generelt, så vel som anbefalinger fra WHO, tilsier at problemstillinger som kan løses på førstelinjenivå, skal løses der. Problemstillinger som kan løses utenfor helsevesenet, skal løses der. Kun det som ikke kan løses på mer generelt nivå, skal til spesialisthelsetjenesten.

HJELP TIL OPPFØLGING. I oppfølgingen av dette ligger også differensiering mellom hvilke fagfolk som gjør hva. Hvis vi hadde fulgt modellen fra somatikk, ville en pasient først tilses av fastlege eller legevakt. Hvis denne vurderer at det er behov for å bli sett til av psykiater, ville pasienten ha kommet dit. Og etter vurdering av fastlege / legevakt eller psykiater ville det avklares hva den enkelte unike pasient skal ha av oppfølging til enhver tid.

I denne oppfølgingen – etter primær vurdering ved lege/psykiater – har andre yrkesgrupper svært viktige roller. Hvis andre overtar mange av de tidkrevende oppfølgingsoppgavene, får fastlegen og psykiateren tid til å vurdere og behandle nye/flere pasienter. Hvis psykiatere skal ta oppfølging som andre kunne ha ivaretatt, gjerne på kommunalt nivå, blir det for liten tid til psykiatrisk vurdering av nye pasienter.

VI PÅTAR OSS ANSVARET. Vi tar på oss ansvaret for å ha bidratt til at psykiatere ikke godt nok har ivaretatt de mest alvorlig syke pasientene – og i stedet har brukt mye tid på det som andre kan minst like bra som oss.

Vi ønsker å få orden på dette og bruke ressurser som kunnskap og personell på en bærekraftig måte – til pasientens beste. Vi tror at dette vil bidra til at leger ønsker å bli, og forbli, psykiatere – og ikke minst at pasienter med alvorlig psykisk lidelse får god hjelp raskt.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ikke andre interessekonflikter enn de yrkesroller, profesjon og verv de besitter.

* MEDFORFATTERE: Jessica Gabin, lege ph.d., LIS i psykiatri og LIPS-representant i Norsk psykiatrisk forening (Npf)
Ulrika Larsson, psykiater, psykoterapiveileder i kognitiv atferdsterapi og styremedlem i Npf
Elisabeth Mork, psykiater og styremedlem i Npf
Melissa Weibell, psykiater, ph.d. og styremedlem i Npf
Kristina Norheim Lorentzen, psykiater og styremedlem i Npf.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 03-utgaven