Jeg vil advare leserne med en gang. Alt som virker spesielt klokt og interessant er det Linda og Peder som står for. Alt som er feil, upresist, eller latterlig dumt er det jeg som har misforstått.
For dette var en samtale, et intervju, en ettermiddagsstund som var krevende. En stenograf hadde fått krampe. Det tør jeg vedde på.

Å høre ateisten og psykologen Peder Kjøs snakke om Jesus med den kjente pastoren Linda Andernach Johannessen, som kanskje er og kanskje ikke er Guds sønn, krever sin mann. For å si det forsiktig. Ikke krevende for troen. Eller for tvilen. Men for hjernen som skal forstå og fingrene som skal prøve å taste ned noen av alle de gode poengene.

Peder Kjøs er en landskjent psykolog som stadig, gjennom riksmediene, NRK og VG, snakker om noe som han selv betegner, kanskje en smule selvironisk, som vår tids religion: Psykisk helse.

Linda er et lidenskapelig troende menneske. Hun har jobbet i mange år som barne- og familiepastor i Skien Misjonskirke. Nå har hun fått den noe mer verdslige tittelen konsulent. I alle fall om man ikke tar med at hun er troskonsulent.

Og i troen har de to funnet hverandre. Eller i tvilen.
For Peder er ingen troende. Ikke i det hele tatt. Eller kanskje han er det likevel. Han tror at Jesus fantes. Han tror at Jesus gikk her nede på jorden. At han, i det minste, er en historisk person. Men han tror ikke han er Guds sønn. Eller i alle fall tviler han på det. Men han er åpen for å leke med tanken. Slik jeg tolket ham.
Det var kanskje feil.

Saken er at de gode, lange diskusjonene som disse to har, skal bli til en forestilling. Eller en samtalekveld. 12. juni så inviterer de to til å diskutere alle disse spørsmålene. Som er så viktige for mange av oss. Som vi tenker så mye på og snakker så lite om.

– Min jobb er ikke å overbevise, men heller forsøke å snakke om Gud på en sånn måte at han kan bli synlig for folk, tre fram liksom, sier Linda. – Jeg har et sterkt ønske om at folk skal se lyset. Lyset fra Jesus.

– Jeg tror, sier Peder. Jeg tror på samtalen. Jeg tror at vi vokser som mennesker, ved å samtale med hverandre.

– Før, var jeg ikke særlig åpen for å diskutere så mye med folk som mente det motsatte av meg selv. Jeg tror det er en modning at jeg nå synes akkurat det å snakke med sånne folk som Linda er en berikelse.

De to traff hverandre på Karmøy. Og selv om de gnistrer når de samtaler, selv om de ganske fort glemmer at de sitter inne på et trangt kontor med tredjemann til stede, så er det i de eksistensielle refleksjonene det gnistrer. Selvfølgelig traff de hverandre på Karmøy. På bibelbelteteøya der vestpå, like utenfor Haugesund.
Karmøy er blant annet kjent for å ha omtrent like mange bedehus som bolighus. Der alminnelig samtale på butikken kan dreie seg om at «...Den hellige ånd har tatt bolig i en». Det har jeg selv hørt.

Men etter at de, ved et tilfelle, var sammen på et arrangement der og ble kjørt til flyplassen sammen, fortsatte de å holde kontakt.

Samtalene, diskusjonene, den åpne undringen og søkende trangen til å forstå den andre, følte de ga så mye, at de vil gjerne gi det videre.

Og det skal de altså – fra scenen på Blackbird i Skien når våren er i ferd med å bli sommer, i juni.

– Har du lest bibelen?

Spørsmålet går til Peder. Jeg vil ikke fornærme Linda med å spørre om det samme.

– Ja, for noen år siden gjorde jeg det. Jeg leste alt.

– Hva likte du best?

– Jeg likte best Jobs bok. Og evangeliene.

Jobs bok er et eventyr av en fortelling. Det vet vi som har vært innom.
Den begynner ganske spektakulært slik:

«Det bodde en mann i landet Us. Job var navnet hans. Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud og unngikk alt ondt. Han fikk sju sønner og tre døtre. Han hadde en buskap på sju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundre par okser og fem hundre eselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var den største blant folkene i øst. Jobs sønner pleide å feste hos hverandre på omgang. De inviterte de tre søstrene sine til å spise og drikke sammen med dem. Når dagene med festing var over, sendte Job bud for å hellige dem. Han sto tidlig opp om morgenen og bar fram brennoffer for hver enkelt. For, som Job sa: «Kanskje har barna mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte.» Slik gjorde Job alltid.

De fire evangelistene falt også i smak hos Peder. Som hos Linda. Naturligvis. Det skulle bare mangle.

Linda:
Ja, jeg tror alt som står i bibelen. Jeg er naiv slik. Men jeg mener mange i kristne kretser tar feil når de tror alt helt bokstavelig. Det er ingen motsetning mellom evolusjon og bibelen, etter mitt syn.

– Det at Gud skapte jorden på sju dager, er et bilde. Det at livet kanskje kom fra havet slik Darwin var blant de første til å slå fast, sier ikke at bibelen tar feil. Det er rom for å tro på bibelen og også på allmenn vitenskap.

Peder:
– Bibelen er jo en samling av fortellinger. Som er skrevet ned til litt ulike tider. Og preget av den tiden de er skrevet ned i. Det kan man jo også si om Hjemmefrontens innsats i Norge. Det er forskjell på hva som ble sagt og skrevet om dem i 1945, i 1975 og i 2015. Ikke fordi noen nødvendigvis lyver, men man framhever ulike ting. Se det der med jomfrufødsel. Det har jeg alltid slitt med, sier Peder.



– Jeg er materialist, i den forstand at jeg ikke tror på det overnaturlige. Men jomfrufødselen, da Jesu kom til jorden, var et svar på en profeti. Og ble tolket slik. Selv om Josef muligens hadde noe med det å gjøre.

Får folk et bedre liv av å være troende?

Linda:
– Det er jo kanskje litt cocky å si ja til det. Men jeg tror kanskje det. Det er godt å ha et sted å gå med sine bekymringer, med sine vanskelige tanker. Jeg gjør det stadig.

Peder:
– Det er mye god psykisk helse i å ha en tro.

Linda:
– Jesus er historisk bekreftet. Det er ingen tvil om at han levde. Så anerkjenner jeg at ulike mennesker legger litt ulike ting i sitt bilde av Jesus. Det fine med våre samtaler er at vi ikke har som mål å overbevise hverandre. Det er det som gjør samtalene så gode. Jeg er oppriktig interessert i Peders syn på ting jeg har tatt mitt standpunkt for lenge siden. Men jeg er interessert i hans indre liv, hans tanker rundt temaer som er så viktige for meg.

Peder:
– Før mente jeg vel mer eller mindre at de som mente noe annet enn meg på dette var idioter. Det er der modningen kommer inn. Den menneskelige modningen. Begge to er født i 1967 og 55 år gamle. Generasjonspreferansene er de samme.

Hva er egentlig bibelen da?

Peder:
– Jeg tror det er en slags fortolkning av livet og verden.

Men nå, når religionen slipper taket, kirkens makt over folk blir mindre og mindre, hva er det som skjer?

– Psykologene er jo blitt det nye presteskapet, ler psykologen Peder. Jeg tror ikke han føler seg helt til rette i den rollen.

Linda: Disse spørsmålene handler om eksistensialismen. Sekulariseringen har kanskje kommet fordi kirken, som institusjon, har sviktet folket mer enn folk har sviktet troen.

Peder: Kirken får ikke til å være den leverandøren av ritualer som de skal være. De kan tilby «Harry Potter»-gudstjeneste. Men kan de tilby det folk trenger? Personlig ser jeg på meg selv som en ekstremt liberal fundamentalist.

Jeg ser på Peder Kjøs at han liker motsetningene i merkelappen han henger på seg selv.

Peder: – Det jeg liker aller best med kristendommen, med Jesu budskap er Nåden. Den med stor N.

Linda nikker veldig enig nå:

– Nåden er kjernen.

Men kan vi forvente litt mer ærlighet, litt høyere standard, litt mer generelt av kristne enn andre?

Peder:
– Jesus legger listen sjukt høyt for hvordan man skal leve, men der kommer nåden inn.

Linda:
– Vi har kanskje fått en tiltakende normoppløsning.

Peder:
– Egentlig har vi ikke det. Kanskje tvert imot. Nesten alt var verre før. Vi er blitt mer siviliserte, oss imellom. Mindre vold, mer regler og orden. Men før var det mye mer skjult, alt som foregikk. Alkoholisme, incest, konemishandling. Det var massevis. Men man fikk ikke høre om det. Nå kommer mye mer fram, men omfanget er ganske sikkert mindre. Vi har fått en vesentlig humanisering av samfunnet.

Ikke minst, faktisk, på grunn av Kirken, arbeiderbevegelsen og feminismen. Vi fikk avholdsbevegelsen som var helt sentral. Vi fikk demokrati og kvinner fikk stemme. Og feminismen har jobbet for ytterligere likestilling og viktige ting. Disse tre sentral kreftene i samfunnet har gjort alt bedre, understreker Peder.

Det er et fyrverkeri å høre på de to. Halvannen time, gikk på fem minutter.

Jeg er helt på det rene med at jeg ikke har klart å sitere dem helt presist.
Det ligger på min kappe.

Men at vi snakker for lite om det som betyr mest – er jeg ikke i tvil om.
Jeg fikk høre mye interessant om dette en regnfull torsdag ettermiddag i Skien.
I juni kan det bli din tur.