Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er på tide at vi snakker om det ubehagelige. Vi er ikke alltid vår egen herre når det gjelder lykke og fremgang. Hvem som helst kan når som helst oppleve motgang og utenforskap, få problemer med helsen eller havne i en ulykke. Noen rammes tidligere og hardere enn andre.
Jeg kom skeivt ut. Jeg utviklet alvorlig psykisk sykdom. 20 år gammel, hoppet jeg fra Askøy-broen.
Men jeg lever, og jeg er i jobb. Det er mye på grunn av at jeg til slutt fikk en behandler som så at det var ressurser i meg. Det tok jammen meg tid. Hun sådde et håp i meg om at jeg kunne bidra i samfunnet. At hvis vi klarte å minimere støyet, hadde jeg muligheter jeg også. Det ga meg mot til å tenke at jeg kunne skape meg en vei ut av sykdom, og tilbake til et liv jeg trodde var parkert. Hun så hele meg, at jeg ikke bare var sykdom og lidelse.
Det ga meg selvtillit til å ta noen sjanser som for meg føltes ganske radikale. Jeg hadde bodd i psykiatrien i veldig mange år, men tankesettet mitt var i endring. Jeg valgte å flytte ut av omsorgsboligen jeg bodde i, og over i egen bolig. Jeg opplevde mestring i det jeg gjorde, og resultatene jeg fikk. Jeg ble motivert til å prøve meg på skolebenken igjen.
Nå skulle det bli min tur til å hjelpe andre. Jeg skulle få bruke min unike livserfaring. Jeg skulle ta utdanningen jeg aldri fikk som helsefagarbeider. Jeg var optimistisk.
Reisen for å komme til et sted der jeg hadde helse til å bidra i samfunnet igjen var lang og tung, men jeg kom meg dit. Jeg var ikke forberedt på at det også skulle være en kamp å få lov til å bidra i samfunnet.
Jeg var for gammel. For sent ute. Samfunnet ville ikke lenger satse på meg.
Borghild Odland
Det er med oss mennesker slik det er i naturen. Det er «den sterkestes rett». Sånne som meg stiller bakerst i alle køer. Mangler du av ulike årsaker skolegang, utdanning og erfaring, er veien videre så å si stengt.
Da jeg var ferdig med helsefagarbeiderfagene, hadde jeg akkurat fylt 36 år. Jeg besto med gode karakterer, og planla å opparbeide nok praksis til å kunne ta fagprøven gjennom å jobbe deltid. Uten papirer på utdanning og veldig lite jobberfaring, var det veldig vanskelig å få jobb. Da jeg tok kontakt med Nav i Bergen, var jeg 100 prosent sikker på at jeg ville få hjelp.
Damen jeg snakket med, fortalte om prosjektet #syktbrajobb, som var så godt som skreddersydd for meg i min situasjon. Det er laget for mennesker med uføretrygd, som ønsker en vanlig jobb med vanlig lønn.
Men øvre aldersgrense var 35 år. Jeg var for gammel. For sent ute. Samfunnet ville ikke lenger satse på meg. Skaden var for stor. Det var ingen vei tilbake.
Rullegardinen gikk ned. Veien hit hadde vært så lang, så skulle det ene året felle meg. Hvor er logikken? Norge mangler helsefagarbeidere. Jeg har levd et helt liv i helsevesenet, og har derfor en enorm og spesiell kompetanse samfunnet vil tjene på. Hadde jeg vært nærmere 60, hadde det vært mer forståelig, men jeg kan jobbe i 30 år til!
Det Nav kunne tilby meg i stedet, var muligheten til å skrive i jobbsøknadene jeg sendte ut at de kunne være behjelpelige med å betale før lønnen min. Så i tillegg til en svak og hullete CV, kunne jeg skilte med at jeg var så hjelpetrengende at Nav måtte involveres. Det gjorde hele situasjonen verre enn den faktisk var. Med fornuftig hjelp fra Nav kunne dette vært løst. Jeg fikk ikke et eneste intervju.
Kravene som stilles til å delta er rett og slett urealistiske. Uten papir er du ingenting, og du har ingen reelle muligheter til å endre på det. Når veien er så lang og tøff, sier det seg selv at mange gir opp. Mange av oss sitter på ressurser og unik livserfaring, i tillegg til en stor dose pågangsmot. Likevel betyr du ingenting.
Jeg har flere bekjente som ikke har kreftene å kjempe med, men som likevel har et ønske om å inkluderes på sine premisser. Da er det vondt å være vitne til hvordan de havner utenfor. For skulle du, på tross av mangel på støtte og hjelp, likevel finne motivasjon til å gjennomføre det som kreves for å i det minste jobbe litt, reduserer Nav trygden din om du tjener over fribeløpet på ca. 45.000 i året.
Jeg vet om mange med uføretrygd som tenker de ikke har noe å tjene på å gå i gang med utdanning eller jobb. Regler som dette hemmer positiv utvikling.
Jeg mener heller ikke at man skal få i pose og sekk, men dersom man premierte lysten til arbeidskraft, ville man ikke fått frigjort arbeidskraft da? Hvordan skal vi få frigjort både arbeidskraft, og vilje til arbeidskraft når det er så lite å vinne på å utdanne seg og jobbe utenom trygd? Dette er en arbeidskraft som samfunnet vil tjene på. Samtidig vil det øke livskvaliteten til mange enkeltmennesker.
Det vi trenger, er et system som applauderer ethvert ærlig forsøk på å komme tilbake. Vi må bryte utenforskap, ensomhet og isolasjon og fremme psykisk helse og livskvalitet.
Et samfunn vil alltid være best mulig når flest mulig får bidra og være aktive, men jeg er bekymret for utviklingen. Behovet for psykisk helsehjelp blant barn og unge bare stiger og stiger. Flere og flere faller utenfor, samtidig som helse og omsorgstjenestene allerede er presset.
Hvis så mange av oss aldri får en reell mulighet å komme seg inn i samfunnet igjen, vil dette problemet bare eskalere.
Jeg sitter ikke på alle svarene, men kan jeg få komme med en liten oppfordring til deg som leser? Uansett om du har en lederposisjon eller ikke, kan vi bli flinkere til å finne verdi i menneskets samfunnsbidrag?
Uten ressurser til å kjempe denne kampen hadde jeg måtte gitt opp før den startet.
Borghild Odland
Jeg tror de aller fleste hadde vært takknemlig for å bli prøvd ut i arbeid, til tross for at ikke alle papirene er på plass eller alle kravene fylt. Dersom kvotering må til for å få nye folk inn i arbeid som faller utenfor, kanskje kan det være verdt å se på.
I dag er jeg nesten frisk. Jeg er godt i gang på min vei mot fagbrev i helsefag. Å få være en del av arbeidslivet har økt kvaliteten på livet mitt betraktelig. Det er nemlig ikke en selvfølge at jeg er her. Kombinasjonen av at mange verdifulle år hadde gått tapt i sykdom og et samfunn som var så å si stengt i møte med meg, ble nesten katastrofal.
Grunnen til at jeg likevel er her, er at jeg fikk hjelp til å se hvor ressurssterk jeg er. Det gjorde at jeg ikke ga meg selv om veien virket stengt. Uten ressurser til å kjempe denne kampen hadde jeg måtte gitt opp før den startet. Det ville blitt for krevende å møte stengte dører så mange ganger.
Jeg sto til slutt igjen med flere seire enn tap. Mange er dessverre ikke like heldige. Det er et alvorlig samfunnsproblem at så mye skal klaffe. Er det slik vi vil ha det? For da jeg kjempet meg til en utvei, til et ja, så fant jeg raskt ut det jeg hadde trodd hele veien: Samfunnets teori om at jeg ikke kunne satses på, var så feil som den kunne bli.
Det handler dypest sett om menneskeverd. Hvordan vi ser på menneskets verdi og hvordan ser vi på den urettferdigheten som kan ramme oss alle?
