Vi trenger ikke mer tvang i psykisk helsevern

Jeg har mistet oversikten på hvor mange venner eller bekjente jeg har som har ventet altfor lenge på nødvendig psykisk helsehjelp, skriver Helene Sophie R. Vold. (Foto: Terje Pedersen/NTB.)
Jeg har mistet oversikten på hvor mange venner eller bekjente jeg har som har ventet altfor lenge på nødvendig psykisk helsehjelp, skriver Helene Sophie R. Vold. (Foto: Terje Pedersen/NTB.)
Når så mange ikke får hjelpen de trygler om, er det absurd å øke bruken av tvangsbehandling, skriver Helene Sophie R. Vold.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Enkelte tar til orde for at det bør bli lettere å bruke tvang i rus- og psykiatrisk behandling.

Sist gang jeg ble truet med innleggelse og tvungen behandling, hadde jeg allerede bedt om hjelp i flere måneder.

Jeg hadde møtt opp til legetimer, tatt kontakt med helsetjenesten på universitetet, og gitt uttrykk for hva slags hjelp jeg trodde jeg trengte. Mennesker jeg aldri hadde møtt før, spekulerte i mine motiver og bagatelliserte mitt behov for hjelp. Kanskje følte de ikke de kunne prioritere det fordi presset på systemet er så enormt. Derfor måtte jeg miste det aller meste av funksjon og mestring i hverdagen før jeg i det hele tatt fikk tilbud om hjelp. Og ventetiden var lang nok til at jeg ikke kunne begynne i poliklinisk behandling når den endelig var tilgjengelig.

Jeg måtte heller bruke flere måneder på å bli frisk nok til å motta den behandlingen jeg først hadde hørt at jeg var for frisk til å motta. Da jeg ble livstruende syk, var det noen i det samme systemet som sa i en litt belærende tone at «Det trengte ikke å gå så lang. Du kunne jo ha bedt om hjelp». Det føltes så respektløst at jeg bare hadde lyst til å gråte.

Det har igjen blusset opp en debatt angående tvang i rusbehandling og psykisk helsevern, og det virker som en absurd og respektløs prioritering. Jeg vet hvordan det er å be om hjelp man vet at man trenger, for så å høre fra helsepersonell at en ikke egentlig trenger hjelpen fordi «de som er ordentlig syke, ber ikke om hjelp». Jeg har hørt profesjonelle innen psykisk helsevern forsvare at man ikke alltid tar selvmordstanker og selvmordsplaner så alvorlig, fordi «de fleste selvmordsforsøk lykkes ikke».

Annonse

Absurd prioritering

Jeg har mistet oversikten på hvor mange venner eller bekjente jeg har som har ventet altfor lenge på nødvendig hjelp, eller som lever med psykiske plager som gjør livet deres ufattelig vondt og vanskelig, men som ikke får behandling fordi de ikke er sykemeldt på fulltid og fordi de ikke stadig havner på sykehuset.

Det er smertefullt å se på, og kan ta bort håpet både fra dem som opplever det, og deres pårørende. For dette er ikke bare noen få unntak, det virker heller som et mønster. «Be om hjelp,» sier en gjerne, men det føles bare slemt når man vet at man så ofte møter en lukket dør. Personlig fikk jeg til slutt anbefalt nettopp den type behandling jeg hadde gitt uttrykk for at jeg trodde jeg trengte, men det kostet enormt mye mer enn en bør kreve for at folk skal få nødvendig helsehjelp.

Når situasjonen er slik at folk med psykiske lidelser får avslått henvisninger til behandling, personer med dyp psykisk smerte og selvmordstanker blir bagatellisert eller nedprioritert, og pasienter får kortere behandlingsløp med bakgrunn i økonomi, forstår jeg ikke hvorfor en skal vurdere ytterligere bruk av tvang.

Les også: Vær skeptisk til Instagrams spirituelle coacher

Tillit må fortjenes

Mange opplever at en ikke blir tatt på alvor i helsevesenet, eller at behandlingen åpner en haug med sår en har prøvd å holde på avstand, for så å bli avsluttet før sårene har fått tid til å gro og beina står på stødig grunn.

Når man i tillegg ofte må vente seg alvorlig syk før hjelpen er på plass, er det heller ikke så merkelig at noen motsetter seg den behandlingen de blir tilbudt? Det finnes mange som har gode erfaringer som pasient i helsevesenet, også i psykiatri og rusbehandling, men det er dessverre ubegripelig store mengder som har opplevd å miste mer og mer tillit, og som til og med kan oppleve at menneskeverdet forsvinner i møte med dette systemet. Denne tilliten blir ikke bygd opp igjen over natten. Den krever både tid, penger og tiltak.

Og om dette skal ha noe troverdighet og effekt, må prioriteringen være på frivillig behandling og pasientmedvirkning. Tillit kan aldri påtvinges, den må fortjenes.

Les også: Kan mystiske opplevelser skape en medisinsk revolusjon?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar