Vold og drap begått av personer med alvorlige psykiske lidelser øker, og rekordmange som er dømt til tvungent psykisk helsevern, går fritt rundt iblant oss.

Fra 2014 til 2021 ble 508 mennesker drept eller forsøkt drept i Norge. 30 prosent av gjerningspersonene i disse sakene hadde alvorlige psykiske lidelser. Antallet psykisk syke gjerningspersoner som har begått drap eller drapsforsøk har økt med hele 53 prosent, når man sammenligner første halvdel av perioden med andre halvdel.

Kripos mener det er grunn til å tro at noe av forklaringen ligger i at rammene for behandling i norsk psykiatri har endret seg. At terskelen har blitt høyere for å legge psykisk syke personer inn på tvang, er ett moment i saken. At helsevesenet har alt for få sengeplasser på sikkerhetsavdelingene er et annet. I Oslo bor syv av ti dømt til tvungent psykisk helsevern med åpne dører. Det vil si de i stor grad bor i eget hjem og kan bevege seg fritt i samfunnet.

De senere år har vi et utall av eksempler av bestialske drap og drapsforsøk utført av mennesker som er så syke at de ikke kan straffes, fordi de var utilregnelige i gjerningsøyeblikket.

I rapporten etter Kongsberg-drapene, hvor fem tilfeldige ofre måtte bøte med livet, heter det at gjerningspersonen gikk under radaren fordi han var for syk for fengsel, men for frisk for tvunget psykisk helsevern.

Før Otta drapene, hvor Herma og Odd Gjetsund ble brutalt knivdrept og lemlestet i sitt eget hjem, hadde gjerningspersonen selv gitt uttrykk ovenfor helsepersonell at han ønsket å stikke kvinner i underlivet med kniv og ba selv om å bli lagt inn på akuttpsykiatri. Helsevesenet fulgte ikke opp dette, og resultatet ble tragedie.

Mannen som stod bak det såkalte «Vestkanten-drapet», hvor han knivstakk sin egen far til døde, fikk ikke forsvarlig helsehjelp forut for drapet, ifølge Statsforvalteren i Vestland. Mannen, som har diagnosen paranoid schizofreni, var under behandling, men ble utskrevet kort tid før drapet.

Disse eksemplene, og mange flere, viser at dagens system har store mangler og må endres. Spesielt når det kommer til å øke antall sengeplasser på tvang, og når det kommer til samtykkekompetanse.

Fremskrittspartiet mener at allmenhetens trygghet og sikkerhet må ha førsteprioritet når vi skal utforme politikken. Vi kan ikke ha et system som setter tilfeldige menneskelig i fare, ved at potensielt svært farlige syke personer går fritt rundt i samfunnet.

Hvor hensiktsmessig er det at voldelige psykisk syke, langt på vei får diktere sin egen behandling? Og hvor klokt var det egentlig å bygge ned det aller meste av lukkede sikkerhetsavdelinger på 90-tallet?

En dom om tvungent psykisk helsevern er ikke veldig mye verdt dersom «tvangen» avhenger av om det er ledig plass i sikkerhetspsykiatrien i helsevesenet.

Den store økningen i drap og drapsforsøk tilsier at noe er riv ruskende galt i måten vi håndterer disse spørsmålene. FrP mener vi må bygge opp en større kapasitet i sikkerhetspsykiatrien med langtidsplasser for de aller farligste og sykeste blant oss. Og vi må kanskje stole mer på behandlende helsepersonell om tvang bør brukes, enn på den som er voldelig og psykisk syk.

Det vil gi bedre behandling for de som ikke er friske, og økt trygghet for resten av samfunnet