Skrevet av: Ingerline Kvitvik Aune, Psykologspesialist, UNN Harstad.

Forslaget om å legge ned døgnenheten ved Senter for psykisk helse og rusbehandling, UNN Harstad fremstår som uforståelig.

Det ene problemet er prosessen, hvor ingen fra vår region har deltatt i vurderingene, dette er allerede kommentert i innlegg fra kolleger i feltet.

Det andre problemet er en argumentasjon for forslaget som overhodet ikke henger sammen. Begrunnelsen for forslaget er blant annet «å se til at avdelingene har mange nok fagfolk og tilstrekkelig kompetanse».

Harstad har et noe større opptaksområde enn både Narvik og Silsand, men det kliniske fagmiljøet i Harstad er betydelig større enn i Narvik og på Silsand. Jeg konsentrerer meg her om min egen yrkesgruppe, psykologene, som er en helt vesentlig faggruppe i psykisk helsevern og rusbehandling. I Harstad jobber det nærmere 40 psykologer, og av disse er rundt 20 psykologspesialister. Det store flertallet av disse jobber på UNN.

Det er meningsløst å legge ned en døgnenhet i Harstad, en by som har det klart største fagmiljøet i UNN etter Tromsø, og begrunne det med at man må sikre «mange nok fagfolk i avdelingene». Når det er sagt mener jeg at døgnplassene bør bestå også på de andre lokalisasjonene.

Det argumenteres videre med at «totaltilbudet til pasientene ikke nødvendigvis vil bli dårligere av å legge ned døgnenheten ved distriktspsykiatrisk senter i Harstad». Jo, totaltilbudet blir dårligere, særlig for pasientene i Harstad og omegn, men også i klinikken for øvrig.

En del pasienter vil trenge en døgnplass. For disse pasientene vil tilbudet bli dårligere. Det er ikke riktig at det for disse pasientene vil være like bra eller bedre at innleggelsen skjer i Narvik eller på Silsand. Det er dessuten allerede problemer med kapasiteten på akuttpostene i Tromsø, det samme gjelder for voksenpsykiatrisk poliklinikk i Harstad.

Presset på poliklinikk, ambulant akutteam og kommune vil bli betydelig større, og døgnkapasiteten vil reduseres i hele området. Pasientene får altså mindre tilgjengelige tjenester og et dårligere behandlingstilbud.

Det har blitt gjort mye bra innen psykisk helse de siste årene (brukermedvirkning, mer forebygging, bedre tilbud for pasienter med milde/moderate lidelser og plager), men de mest alvorlig psykisk syke med og uten ruslidelser har fått et betydelig dårligere tilbud.

Fra 1990 til i dag har antallet sengeplasser blitt bygget ned fra i overkant av 10.000 senger til cirka 3.500 på landsbasis. Det er dyrt med sengeplasser, og nedlegging av senger er det klart mest effektive tiltaket når budsjettet skal kuttes. Men vi har ikke råd til at det kuttes flere senger i psykisk helsevern og rusfeltet. Vi er forpliktet til å gi syke mennesker forsvarlig helsehjelp.

De aller sykeste klarer ofte ikke å komme seg til polikliniske timer og de får ofte avslag når de henvises. Det er gjerne kompliserte og langvarige tilstander. De har stort lidelsestrykk og slitne pårørende. Vi som samfunn og helsetjeneste kan ikke akseptere at de dårligste pasientene i psykisk helsevern/rusfeltet nok en gang skal ofres når helseforetaket skal spare penger.

Fredag 09.06 la regjeringen fram opptrappingsplanen for psykisk helse hvor det blant annet fremheves at regjeringen «skal hindre nedbygging av sengeplasser og sikre at døgnkapasitet i psykisk helsevern er på et nivå som møter behovet for å ivareta barn, unge og voksne med alvorlig psykisk lidelse som trenger døgnbehandling». Videre poengteres at det skal være lett tilgjengelige tjenester og et overordnet mål om gode og likeverdige helsetjenester over hele landet.

Klinikksjefen kan ikke gjennomføre et forslag som helt overser faglige argumenter, lokale forhold og politiske føringer. Stellander må heller argumentere for en styrking av behandlingstilbudet til særlig de pasientene med alvorlige psykiske lidelser og sammensatte behandlingsbehov.