Gode intensjoner er bra, men 3 milliarder kroner blir bare pinlig

Dette er min anmeldelse av regjeringens ny opptrappingsplan for psykisk helse.

Psykiske lidelser er totalt sett landets dyreste sykdommer. Ingen sykdommer gir større helsetap eller flere tapte friske leveår i arbeidsdyktig alder.

Anslått årlig samfunnskostnad er nå rundt 330 milliarder kroner, mest grunnet tapt utdanning, tapt arbeid og trygder. Blant unge uføretrygdede er to av tre trygdet på grunn av psykisk lidelse.

Fredag kom regjeringens plan for å bøte på dette. For første gang har vi fått en forebyggingsorientert opptrappingsplan for psykisk helse. For det skal regjeringen berømmes. Men vil den lykkes?

Her er suksesskriteriene:

1. Styrke psykisk helse, ikke enda mer behandling av uhelse.

Målet må være å styrke befolkningens psykiske helse og dempe forekomsten av psykiske lidelser, ikke enda mer behandling.

30 års økning i volum, tilgang og kvalitet av behandling har ikke endret forekomsten. Kun halvparten av dem som behandles for landets dyreste sykdom, depresjon, blir bedre. Kun én av tre blir friske.

Regjeringens mål er 25 prosent nedgang i selvrapporterte psykiske plager. Bra, men hvorfor ikke også 25 prosent styrket psykisk helse og nedgang også i psykiatriske diagnoser?

2. Planen må være kunnskapsbasert fremfor brukerbasert.

Klart vi skal lytte til brukere. Men kunnskapen om kostnadseffektiv forebygging innehas mest av forskere. Den nye planen bruker forskning og slår endatil fast at samfunnspsykologisk kunnskap skal inn når folkehelseloven revideres. Fantastisk. Men hvorfor bygger da ikke planen på den nye internasjonale forebyggingsforskningen?

3. Barn og unge må prioriteres fremfor alle andre.

To av tre psykiske lidelser starter før midten av tenårene. Tre av fire før 25-årsalderen. Jo tidligere vi investerer i psykisk helse, desto mer får vi igjen for pengene.

Allmenn kartlegging av depresjon blant gravide og spedbarnsmødre, barnehagene som psykisk helsefremmende arenaer og styrket psykisk helse i skolen, vil regjeringen vurdere og utrede. Bra, men hvorfor ikke gjennomføre?

4. Hovedinnsatsen må skje utenfor helsetjenestene.

Helsetjenestene produserer ikke helse. De reparerer den. Helse produseres der folk lever livet sitt, i livmoren, familien, barnehagen, skolen, arbeidsplassen, frivilligheten, kultur og idrett. Tverrsektorielt, det har regjeringen skjønt. Det gjorde den forrige også, men lite skjedde. Skal det nå realiseres?

Så må vi prioritere det vi kan forebygge, depresjon, angst og rusrelaterte lidelser, som også koster landet mest, fremfor det vi gjerne skulle kunnet forebygge, som psykoser, bipolare lidelser, ADHD, personlighets- og utviklingsforstyrrelser. De må vi prioritere i behandling.

Her er den nye planen klar. Den skiller klart mellom allmenne tjenester der folk bor, og tilbudet til dem med langvarige, sammensatte behov.

5. Psykisk helsefremmende tiltak må gå foran sykdomsforebyggende.

Barn og unges psykiske helse er landets viktigste ressurs. Best blir resultatet når vi styrker deres evne til å håndtere følelser, tenke fornuftig, styre sin adferd og opprettholde gode relasjoner til andre fremfor å bekjempe angst og depresjon. Dette vil regjeringen vurdere å styrke i barnehage og skole.

Men hvorfor vurdere? Vi vet nok om hvordan vi får det til.

6. Samtidig må vi redusere belastningsnivået i befolkningen.

La oss lære av alkoholforskningen! Den mest effektive måten å redusere alkoholrelaterte skader på er å få ned nivået av alkoholinntak i befolkningen litt.

Tilsvarende kan den beste måten å redusere psykiske lidelser på være å få ned nivået av psykiske belastninger litt. Der har regjeringen et konkret mål: ned 25 prosent. Ypperlig!

7. Tiltakene bør være rettet mot hele befolkningen fremfor høyrisikogrupper og enkeltindivider.

Når noe er utbredt i et folk, som angst og depresjon, vil de med middels og lav risiko produsere flere sykdomstilfeller enn det de få som har høyest risiko, vil gjøre. En liten effekt i hele befolkningen kan kanskje halvere forekomsten blant dem med høyest risiko, viser modeller. Det sier også Verdens helseorganisasjon.

Her har regjeringen mange gode intensjoner. Men det blir snaut om vi fjerner det som bare skal vurderes og utredes.

8. Tenk økonomi, ikke kun effekt.

Så må vi velge de økonomisk mest lønnsomme tiltakene. Vi kan ikke bare se på hva som har størst effekt. Når vi kan bruke 1 krone på å spare 100, bør vi ikke bruke 100 kroner for å spare 1. Regjeringens plan inneholder kun beregninger av kostnader, ingen vurderinger av kostnadseffektivitet eller kostnad-nytte. Dumt.

9. Alle mål som kan tallfestes, bør tallfestes.

Uten tall vet vi ikke om vi er på rett vei eller når målene. En suksessfaktor i den forrige planen var mange kvantitative mål. På forebygging har regjeringen delvis tallfestet åtte av rundt 40 mål. Det er for pysete.

Skal vi lære av våre erfaringer, må vi fra start ha en plan for evaluering av iverksetting og effekt av tiltakene. Den forrige planen hadde fra starten knapt midler til dette.

I perioden 1999–2008 spadde vi ut titalls milliarder uten å ane om behandlingen ble bedre eller folk ble friskere. Nå skal det evalueres kontinuerlig og planen justeres fortløpende. Flott! Men når kun hvert femte mål er tallfestet, kan det bli litt ugreit.

10. Planen må være langsiktig.

Den forrige planen skulle gå over åtte år, men måtte forlenges til ti. Her leverer regjeringen. Den nye planen skal gå over ti år.

11. Vi må få oss et forebyggingsregnskap.

Fra før vet vi i detalj hva og hvordan vi bruker penger på behandling. Helse- og omsorgsdepartementet bruker kun 0,3 prosent av budsjettet på over 400 milliarder på forebygging blant barn og unge, fysisk og psykisk. Uten et regnskap aner ingen hva vi bruker på forebygging. Uten regnskap, ingen kontroll. Her leverer planen ikke.

12. Ikke snuble på målstreken.

Endelig må det komme penger nok. Ingen vet sikkert hva den forrige planen til slutt kostet, kanskje 45 milliarder 2022-kroner. Den nye planen får tre – 3 – milliarder kroner fordelt på ti år. Det skal dekke psykisk helsefremmende og forebyggende tiltak, bedre tjenester der folk bor, og bedre tilbud til dem med langvarige sammensatte behov.

Kommunikasjonssjef i Mental helse ungdom Adrian Lorentsson sa det presist i Dagsnytt Atten 9. juni: «Her snubler regjeringen på målstreken.»

Med så mange gode intensjoner blir 3 milliarder kroner bare pinlig.