Line Knutsen Lund Overlege i psykisk helsevern for barn og unge

Når mennesker blir psykisk syke, kan vi ikke først og fremst spørre hvorfor. Ordet kan vekke følelse av skyld, skam og bebreidelse, selv om dette ikke er intensjonen. Vi må bytte fokus.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Vi mennesker rammes jevnlig av sykdom. Lista over faktorer vi nå vet kan øke risikoen for ikke-smittsom sykdom blir stadig lengre. Disse faktorene kan vi følgelig prøve å unngå, med håp om å unngå å bli syk. Likevel dør folk hvert minutt av sykdommer som ifølge forskning på risiko kunne vært forebygget.

I Norge er vi heldige, for når alvorlig sykdom som hjerteinfarkt, kreft eller hjerneslag oppstår, er vårt sykehusvesenet rigget for strømlinjeformet og hurtig diagnose, behandling og rehabilitering. Enorme pengebeløp investeres i instrumenter som kan gjøre diagnostikk og behandling enda raskere, og enda mer presis. Gener identifiseres for bedret og mer persontilpasset behandling. Slik kan også familiemedlemmer screenes, slik at de med samme gener og risikoprofil kan følges opp før sykdom oppstår.

Når alvorlig sykdom oppstår, har legene ansvaret for å formidle de dårlige beskjedene knyttet til alvorlighetsgrad og prognose. Dårlige beskjeder gjør vondt. Samtidig gjør informasjonen det mulig for pasienter og pårørende å ta gode valg for bedring, til bedre å kunne leve med sykdom, eller til å trøste eller bli trøstet. Når man rammes av alvorlig fysisk sykdom får sykdommen også rettmessig skylda for lidelsen. Dette selv om pasienter kan ha trent mindre, drukket mer alkohol, spist mer rødt kjøtt, brukt lavere solfaktor, eller har stresset mer enn anbefalt for å få hverdagen til å gå opp. Sykdom oppstår på tross av kloke veivalg.

Som lege i den delen av helsevesenet som jobber med psykiske sykdom hos barn og unge, tenker jeg at vi som samfunn har mye å lære av innstillingen til fysisk sykdom, når psykisk sykdom oppstår. Når mennesker rammes av psykisk sykdom, begynner vi oftere enn ved fysisk sykdom å (ubevisst?) lete etter hvem eller hva som har gjort for lite eller for mye, og følgelig kan ha bidratt, eller delvis ha skylden for at lidelse har oppstått. Dette selv om vi nå vet at biologiske faktorer som for eksempel gener og immunologi, er involvert også i psykisk sykdom. Livet, og alt det medfører, skrur gener av og på, og dette kan utløse både fysisk og psykisk sykdom. Likevel rettes fokuset ved psykisk sykdom på hvorfor.

Hvorfor har dessverre en lei tendens til å vekke følelse av skyld, skam, bebreidelse og følelse av utilstrekkelighet, selv om dette ikke er intensjonen. Det er forståelig at dette kan oppleves belastende for familier som allerede står i kaos og spagat pga. sykdom som er vanskelig å mestre og krevende å leve med. Vi har fortsatt ikke utviklet verktøy, instrumenter, kunstig intelligens eller helsepersonell som kan lese vanskelige følelser og tanker. Når det kommer til psykisk sykdom, ligger derfor fortsatt mye av ansvaret for å formidle de dårligste beskjedene, om hvordan det egentlig står til, på den som selv er syk. For noen blir dette forståelig nok vanskelig, og er den psykiske sykdommen alvorlig nok, tar sykdommen selv kontroll over informasjonsflyten. Da haster det med å få hjelp. Noen kommer på sykehus, men selv ikke stengte dører, inngripende kontroll og de beste intensjoner makter å redde livet til alle. Mange som er rammet av alvorlig psykisk sykdom rekker aldri frem til sykehuset.

Mens majoriteten av ikke-smittsomme sykdommer debuterer sent, kjennetegnes psykiske lidelser ved at de debuterer tidlig i livet. Psykiske lidelser rammer dermed ofte unge mennesker, før de rekker å lære av de viktige erfaringene som levd liv gir. Et typisk utviklingstrekk for ungdom er at de ønsker å være som «alle andre», og det skal ofte svært lite til for å føle seg «annerledes». Ungdom tenker, oftere enn voksne, at «alle andre» også ser verden som dem selv, inkludert hvordan de ser på seg selv. For unge som rammes av psykisk sykdom, kan nettopp dette gjøre det ekstra vanskelig å formidle de aller vondeste, mest skremmende og fremmede tankene og følelsene psykisk sykdom vekker. Ingen, heller ikke ungdom, ønsker å skremme eller gjøre andre vondt, aller minst de som står nærmest. Dette selv om de voksne som står rundt mer enn alt ønsker å vite – for å kunne hjelpe. For noen ungdom får dette fatale følger.

Leger lærer allerede tidlig i legestudiet å følge den greske legen Hippokrates prinsipp om å «Stundom helbrede, ofte lindre og alltid trøste» når sykdom oppstår. Håpet mitt er at vi klarer å anvende pengene til den nye opptrappingsplanen for psykisk helse på en måte som gjør at vi kan helbrede og lindre psykisk sykdom bedre enn vi makter i dag. Heldigvis er holdninger gratis. Vi kan derfor allerede nå anerkjenne at sykdom er sykdom, og noen ganger tar sykdom liv, uansett årsak og risiko, også når vi har gjort så godt og det beste vi kan. Om vi anerkjenner det, kan vi også trøste de som trenger det, når de trenger det aller mest.