Hva vil det si å være modig? Det har jeg spurt meg selv om i det siste. Den siste tiden har jeg nemlig fått høre at jeg er modig. Selv om det er hyggelig å høre, så begynner jeg også å undre over hva det er som får folk til å tenke det.
Jeg skjønner at det kan oppfattes som modig å fortelle åpent om psykisk uhelse og en spiseforstyrrelse som rammer ditt eget barn. Jeg forstår at folk synes at både jeg og datteren min, Selma, har vist mot ved å skrive bok om det. For enda lever vi i et samfunn der sykdommer som dette er tabubelagt. Mange gruer seg til å la andre ta del i sine problemer og sin følelse av mislykkethet, selv om det er så menneskelig.
Som en pakt med djevelen
Det som virkelig har fått meg til å reflektere over begrepet modig, er at jeg har fått denne tilbakemeldingen også etter at jeg i vår sluttet i min faste jobb gjennom 17 år. Jeg valgte å si farvel til en trygg fastlegejobb, etter lang tids kvaler og vurderinger. Selv om jeg har brukt veldig lang tid på avgjørelsen, kjennes det fortsatt veldig skummelt og rart. Både det å ikke ha noe fast å gå til, og å ikke ha en klar jobbidentitet lenger. Det er kanskje dette folk syns er modig? Å velge å hoppe av det faste kjente hverdagshjulet med alt som er kjent og trygt, hvor man er noe konkret.
Det burde egentlig ikke være så rart at man kanskje har lyst til å prøve noe annet, søke seg noe nytt, etter så mange år i samme jobb. Men jeg tror at mange i den bransjen jeg jobber i, som fastlege, er så sterkt knyttet til jobben at det er vanskelig å se for seg å gjøre noe annet. Vi har også gjerne en sterk binding til pasientene våre. Også det å ta et valg om å jobbe mindre, kan man få dårlig samvittighet av å ønske seg. Både jeg, mannen min, og andre jeg kjenner som har hoppet en travel fastlegejobb, har også kjent på en form for skam for valget vi har tatt. Valget om å hoppe ut av hamsterhjulet, kjenne mer på egne grenser, og å velge noe annet i tillegg til jobb. Vi kjenner på at vi på et vis svikter. Vi har vært usikre på hva andre vil si og tenke om vårt valg. Jeg tror dessverre dette er en følelse flere enn oss kjenner på. Mange er vant til å jobbe og stå på mens strikken tøyes og tøyes. Mange blir sykmeldte. Det er virkelig ikke bra og sier kanskje mer om den kulturen vi er en del av, enn om den enkelte av oss. Vi bør ikke behøve å bære på denne skammen.
Når ingen tar vare på oss, må vi ta vare på oss selv
Jeg blir nesten litt vemodig og trist også. Om det at man faktisk tør å si stopp, og sette grenser for seg selv, er det som er modig. Jeg lurer på om det er det noen mener, når de sier at jeg, og vi, er modige. Det blir litt absurd, at det skal være modig å sette mer grenser, å lytte til kroppen og hodets begrensninger, ta valget om å endre kurs, åpne for andre spennende og meningsfulle ting i livet.
Jeg syns det engelske, og franske ordet for å være modig, courage, er så fint. Det er beskrivende for hva dette handler om for meg. Cour betyr hjerte. Å følge hjertet kan kjennes ganske modig noen ganger, men det er også så viktig for å kjenne på livsglede, mening og utvikling. Og jeg tror det handler mye om å ha tillit til seg selv, og lytte til det.
Mange av oss sender ungene våre ut og videre i verden i disse dager, med skoleavslutninger og markeringer av at de har nådd nye milepæler. Det er da mange av ungdommene våre som får fine ord med på veien om hvor viktig det er å følge sine egne drømmer, være tro mot seg selv og å lære og kjenne sine egne grenser. Det er viktig lærdom å ta med seg, og jeg har selv kommet med mange slike velmente formaninger gjennom årene. Kanskje er det flere enn meg som kjenner på at vi ikke alltid er like gode til å lytte til disse rådene selv. Eller klarer å følge dem. Når vi blir voksne og travle, og sliter vi med å få livskabalen til å gå opp.
Det kan kjennes kjempeskummelt å gå nye veier. Det er enklere å løpe videre på den gamle og kjente. Men jeg tror det er verdt ta sjansen på å utforske noen ukjente stier innimellom. Så er det fint å kjenne seg litt modig også.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Tanker om «hvorfor» vi blir syke
Verden har blitt så liten
Vi må tørre å ta tak i ungdomsvolden