Den sorgløse tiden da det ikke var sosiale medier, det var billigst å ringe fra fasttelefonen etter kl. 17.00, og film var noe man leide på den lokale videosjappa. Det var ikke så mye snakk om psykiske problemer, utenforskap og mobbing den tiden, så det fantes vel ikke det da! For en herlig tid altså!

Helsesøsteren veide og målte oss, samt satt vaksiner. Ble det noen gang snakket om psykisk helse, mobbing og utenforskap? Ikke som jeg kan huske. Det ble sagt at enkelte var «svak på nervene», men så ble ting feiet under teppet.

Om noen ble mobbet, så var det inn en tur på rektor sitt kontor, og brev med hjem. Offeret ble bedt om å ta igjen. Dette var ikke noe felles ansvar for samfunnet, det var mer noe som måtte løses innad i familier, og man søkte sjelden hjelp. Man snakket i alle fall ikke høyt om det! Det var jo slik det var; Case closed!

Noe var sikkert bedre før, men mye er bedre nå. Vi har i alle fall fått et åpnere samfunn, hvor psykisk helse er et samfunnsansvar og ikke bare et familieansvar. En av våre tidligere statsministere, Kjell Magne Bondevik, åpnet mange dører for psykisk lidelser da han i 1998 ble sykmeldt på grunn av depressiv reaksjon som følge av overbelastning, og var åpen om dette. Psykisk helse ble da satt på agendaen.

Jeg hører ofte mange si at vi må tørre å snakke om psykisk helse, ja visst pokker må vi det! Men er det nok at vi snakker om det? På ingen måte, vi må handle! Det må øremerkes mer penger til kommunene så tilbudene kan bygges ut. Vi som fellesskap må ta psykisk helse på større alvor, vi har et felles ansvar for ungdommen som kommer bak oss. Vi må styrke lavterskel-tilbud i kommunen og gjøre hjelpen lett tilgjengelig samt ha en nullvisjon angående ventetid. Vi må ha psykiatrisk legevakt og vi må øke ressursene i skolehelsetjenestene. Det koster så mye mindre for et samfunn å forebygge enn å reparere.

Jeg skal ikke her mene så mye om tiltakene som ble gjort under pandemien, men at psykisk helse ikke var høyt oppe på agendaen, det vil jeg tørre å påstå! Vi er i en post-pandemisk fase nå, og jeg vil påstå at etter pandemien så har epidemien av psykiske problemer kommet. Vi måtte leve så å si isolert fra omverden et par år, slikt gjør noe med menneskesinnet, og mørket har tatt overhånd for mange.

Ifølge FHI så tok 658 mennesker livet sitt i 2021, jeg frykter tallene vil øke om vi ikke handler raskt nå. Vi stengte ned landet for å redde liv fra Covid, nå må det graves langt nedi pengesekken for å redde menneskeliv som har vondt i tankene!

Selv om jeg mener at vi har fått et åpnere samfunn, så har vi en vei å gå: Jeg håper at vi kommer dit en dag at har du vondt i tankene, så skal det være like lett å få hjelp som når du har andre vondter i kroppen!