Så var den her. Regjeringens annonserte opptrappingsplan for psykisk helse. 115 spekkede sider med et svært godt beskrevet bilde av status på psykisk helsefeltet i Norge. Det er mye bra, og jeg merker en gryende optimisme i meg selv.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/GKMHZPWEX5FW5NLJT7JJOWOR7M.jpg)
Men i dette dokumentet om livskvalitet og fravær av dette, mangler det noe: En finansieringsplan som kan løse utfordringene som er beskrevet. Det jeg fant, var en løsning som politikerne kan være enda mer bevisst: digitalisering av grunnleggende psykoedukasjon.
I snart ti år har jeg jobbet med ungdom og utenforskap, som veileder i rusfeltet og nå som daglig leder i en stiftelse på rusfeltet. Samtidig har jeg vokst opp som pårørende. Gjennom disse årene har jeg fått mer og mer innsikt om årsaksforhold om blant annet traumer og rus, kriminalitet og rus, veien fra psykiske plager til utenforskap og mye mer. Det er komplekst, og det er jo derfor det er et krevende felt.
[ Barneombud Inga Bejer Engh: Nedtrappingsplan for psykisk helsehjelp? ]
Meldingen gir etter mitt syn et godt bilde av tilstanden i Norge, og den viser at noe ikke stemmer. Folk har mer psykiske plager, og det er for lang ventetid for de som trenger hjelp. Men er løsningen som meldingen tilbyr, det som skal til? Et absolutt tja.
Mye er bra, og det er jo ikke feil at vi får en tilgjengelig allmennlegetjeneste, økt tilbud i spesialhelsetjenesten, programfinansiering i kommunene og så videre.
Utfordringen med planen er at alt koster, og med 3 milliarder over ti år, så er det rett og slett ikke i nærheten av nok. Dette er nok regjeringen smertelig klar over, men i disse krevende tider er det faktisk beinharde prioriteringer, og slik er det.
Hvor mye får man egentlig ut av millionene som spyttes inn i kampen for bedret psykisk helse?
Men så kom det et punkt som lyste mot meg: Midt blant disse store tunge punktene var nemlig punkt 3.3. «Videreutvikle digitale tilbud og tjenester». Dette ga meg håp. Og det er også, etter mitt syn, klinkende klart i et ellers disig landskap.
Innføringen av teknologi og digitalisering kan bidra til at tilgjengelige ressurser disponeres på nye og bedre måter. Digitale tilbud og tjenester kan gjøre helse- og omsorgstjenestene mer tilgjengelige, kan bedre kapasiteten, og kan legge til rette for fleksible forløp og tidligere hjelp.
For når ressursene samfunnet velger å bruke på psykisk helse er begrenset, så kan digitalisering være veien å gå. Samtidig er også dette så lavterskel som du kan få det.
Den enkelte kan sitte hjemme i egen stue og lære, eller legge grunnlaget for å lære. Dessuten gir det er bedre utgangspunkt for møte med spesialister med tanke på å skape forforståelse på et sammensatt felt. Eksempelet som var gitt i meldingen, trigga.no er et godt eksempel på verktøy som koster lite, og som kan hjelpe mange.
Jeg var selv prosjektleder på Hverdagskompetanse-programmet da jeg jobbet i Blå Kors, et lignende digitalt verktøy for å hjelpe mennesker som mangler hverdagskompetanse tilbake til det livet de ønsker seg. I dette prosjektet ble det satset på kvalitet og proffe skuespillere, som gjør at disse filmene vil tåle tidens tann på en bra måte.
Å lære ungdom at følelser ikke er farlige, og at følelser faktisk er der for å hjelpe oss til å finne ut hva vi trenger, burde vært noe absolutt alle lærte sammen med lesing og regning.
Det er vanskelig å vite hva som faktisk hjelper, og samfunnet tenker ofte ikke nok på avkastningen på investeringen. Hvor mye får man egentlig ut av millionene som spyttes inn i kampen for bedret psykisk helse? Her tror jeg det er viktig å tenke seg godt om. Det offentlige tilbudet får ofte gode rammevilkår når det gjelder prestisjeprosjekter innen forebygging. Men, det er nok dessverre slik at det ikke alltid er de store, tunge satsningene som gir best resultater.
Hva med å kombinere kunnskapen i ideelle stiftelser og privat næringsliv for å oppnå bedre resultater? Hvordan kunne et samarbeid på tvers av privat, offentlig og ideell sektor se ut? Jeg mener det private/ideelle har mange spennende ideer som kunne vært båret frem av det offentlige.
[ – Krigen mot narkotika har forårsaka mye mer lidelse enn den har kurert (+) ]
Så hva er min tanke? Min tanke er som følger: Digitalisering gjort på en profesjonell måte er ekstremt kostnadseffektivt med tanke på hvor mange man kan nå. Vi lever i en stadig mer digitalisert verden, og etter hvert vil det å møte opp på et kontor gå ut på dato. VR, AI og nyere forskning kan skape virkelig gode løsninger for mange av de som aldri får den hjelpen de trenger.
Vi må snakke om basiskunnskaper. Å lære barn og unge å kommunisere om følelser, behov og valg av strategier er, etter min vurdering, noe av det viktigste vi kan gjøre i dag for å høste frukter i et tiårsperspektiv. Å lære ungdom at følelser ikke er farlige, og at følelser faktisk er der for å hjelpe oss til å finne ut hva vi trenger, burde vært noe absolutt alle lærte sammen med lesing og regning. Når vi vet hva vi har behov for, så kan vi faktisk ta rasjonelle valg, og ikke bare ta et skudd i blinde og håpe vi velger en velfungerende strategi.
Å være bevisst de 50 basisbehovene alle mennesker har, er enda viktigere enn å lære gangetabellen. Bare det å være bevisst at man har behov, vil gjøre mye for dem som sliter med vanskelige følelser.
[ Kommentar: Noen duppeditter her og der er ikke nok ]
For hva er egentlig uro og angst? Jo det er jo bare en variant av følelsen redd. Og hva trenger du når du er redd? Beskyttelse? Støtte? Struktur? Frihet? Håp? Det å hjelpe mennesker å forstå mer om det som på fagspråket kalles psykoedukasjon, altså, hvordan vi mennesker fungerer på innsiden, koster fryktelig lite, og kan ha stor effekt. I tillegg vil søkelys på dette skape mer motstandskraft i befolkningen, mer robusthet mot nedturene. For nedturer vil komme, det er faktisk en del av livet.
Alle vet at det er billigere å forebygge enn å behandle, og jeg er helt sikker på at en befolkning som har høy bevissthet om følelser, behov og strategier, vil mestre livet bedre. Så sats på noe så lavterskel som en digital bevisstgjøring om ikkevoldskommunikasjon (IVK) – det vil være samfunnsøkonomisk gunstig, både på kort og på lang sikt.
[ Ser sammenheng mellom luftforurensning og psykiske lidelser ]