Tore Renberg forsøker å stikke hull på en av samfunnets fortellinger, nemlig den om at dagens barn og unge sliter så mye. Det er viktig å stoppe opp og vurdere om det er vi voksne som roter det til med hvordan vi konstruerer virkeligheten.
Når vi gjør opp status, lander vi imidlertid ikke på helt samme sted som Renberg. I verste fall kan Renbergs fortelling bli et problem i seg selv, hans kloke betraktninger og gode hensikter til tross. I alle fall hvis bildet han tegner ikke utfylles med noen grunnleggende omstendigheter.
Realiteten er at vi i dag vet mye mer om hva som egentlig skjuler seg bak de ungdomsskjebnene som før bare ble litt borte underveis i livsløpet. Vi vet mer om hvor mange som er utsatt for vold i hjemmet eller andre former for grov omsorgssvikt. Vi vet mer om hvor mange som har en krevende diagnose.
Før var det så mye man ikke visste, og vel så mye man ikke snakket om. Noen barn hadde hoder som på et vis ikke passet helt inn, men de var gjerne «problembarn», og det var langt på vei deres egen feil. Nå kaller vi det eksempelvis ADHD, eller vi gjenkjenner dem som barn som har gjennomlevd vold, og vi vet mye mer om hva samfunnet omkring kan og bør gjøre.
Vi samler ikke gutter som ikke passer inn på Bastøy lenger. En del barn og unge har alltid hatt angst, men nå forstår vi det som et reelt problem de selv ikke er skyld i, men bør ha krav på hjelp til. Dette er framskritt.
Renbergs venn, en fagperson på psykiatrifeltet, reagerer på at det henger hjelpenumre på kollektivtransporten. Det er altså ikke slik at tilgangen på informasjon om psykisk helse er massiv for barn og unge. Et barn som eksempelvis har tvangslidelsen OCD har kunnet gå hele skoleløpet uten engang å høre om OCD. Det telefonnummeret kan være den viktigste veien til hjelp.
For ikke å snakke om at det er over 9000 selvmordsforsøk blant jenter hvert år, og 4000 blant gutter. Vi er glade for de telefonnumrene.
Det er etter hvert ganske mye forskning, både nasjonalt og internasjonalt, som peker på en nær sammenheng mellom framveksten av sosiale medier og psykiske lidelser. Mens den psykiske helsen før det hadde bedret seg jevnt, har det tatt en ganske markant negativ retning siden 2010. Renberg problematiserer ikke hvor sterkt sosiale medier har endret mange ungdommers liv, eller de sannsynlige konsekvensene av dette.
Nå er det uansett ingen som har påstått at barn og unge i dag har det verre enn under tredveårskrigen, da omkring hver femte europeer døde. Men det blir litt som å si til barn og unge: Ikke klag over angsten din – på 1600-tallet ville du ligget for døden.
Så kan man godt tenke at mange norske barn og unge sliter mer enn de burde ha gjort i et land preget av fred og velstand. Men det understreker egentlig bare hvor dårlig vi har lykkes med å skape en god og trygg oppvekst for alle selv om forutsetningene ligger så utrolig godt til rette. Barn opplever nemlig ikke fred hvis familien er preget av konflikt, og kanskje det som verre er. Og når hvert tiende barn vokser opp i fattigdom i dette rike landet, er det ganske mange som ikke opplever velstanden.
Det er selvsagt mulig at noen barn og unge som sliter moderat med mer uskyldige tenåringsutfordringer, ser etter en diagnose som et slags svar. Vi må selvsagt være bevisst den risikoen. Men vi må samtidig ikke risikere å avfeie reelle utfordringer.
Vi vil heller si det på denne måten: Det er naturlig å slite, ikke bare litt, men mye, både for mange barn og unge, og for mange voksne. Og det er naturlig å trenge hjelp. Det er til og med naturlig at det finnes telefonnumre man kan ringe når man har det som verst. Vi har i alle år fortiet det som er naturlig, og i stor grad latt barn og unge klare seg selv så godt de kunne.
LES OGSÅ:
