– Vi snakker for lite om at livet er skikkelig utfordrende

---

Hvem: Tore Renberg (50)

Hva: Forfatter

Hvorfor: Har skrevet en mye omtalt kronikk på NRK Ytring, der han hevder at voksne påfører unge frykt og angst, for ting som er helt naturlig.

---

Dette intervjuet ble publisert første gang i juli 2023.

I kronikken din på NRK Ytring hevder du at det er de voksne som har påført unge all denne angsten, hva mener du med dette?

– Det er en helt naturlig del av livet som ungdom å kjenne seg fortvilet, å ha identitetsutfordringer, å våkne opp om morgenen og kjenne meningsløshet. Når disse følelsene står i fare for å bli fremstilt som sjukdom, på grunn av vårt sterke fokus på mental helse og redsel for ungene våre, da er det vårt ansvar å være selvkritiske til den fortellingen vi alle i vår tid er en del av.

– Vi har i de siste årene entret åpenhetens samfunn. Det er et udelt gode. Men jeg mener vi har brutt fartsgrensen og kommet inn i en adrenalinfylt samtale, som er allestedsnærværende og som står i reell fare for å miste av syne hvem som er syke og hvem som står midt i den helt naturlige og vanskelige ombyggingen av mennesket som foregår mellom 12 og 19 års alder. Og jeg vet at det er risikabelt av meg å si dette, for det er ingen som vil bidra til bagatellisering av noe så tøft som å være psykisk syk.

Hvem er det da som lager dette bildet av at alle unge sliter psykisk? Hvem er skurken?

– Det er ikke én skurk. Vi er alle aktører når vi deltar i denne spirallignende samtalen. Myndighetene med sitt materiell og sine informasjonsplakater, psykologer og helsepersonell, vanlige folk rundt middagsbordet. Vi må spørre, mener jeg, om fortellingen er riktig, og hvordan vi ordlegger oss, og hva vi sier og hvor ofte. Og ikke minst må vi spørre oss om denne sterke samtalen bidrar til det motsatte av hva vi ønsker: hva hender med et ungt menneske som får høre, fra oss og alle sosiale medier, at det mest sannsynlig har ADHD eller spiseforstyrrelser? Jeg tenker at vi er i en fase hvor vi, velmenende, ikke ser klart.

[ Slik skal Støre lokke til seg lillavelgerne ]

Snakker vi for mye om psykisk sykdom, og for lite om at livet naturlig er kjipt og vanskelig?

– Ja, undergangsfortellingene forteller oss at det er ikke normalt å ha det vanskelig. Men vi snakker for lite om at livet er skikkelig utfordrende. Det er ikke greit for noen av oss, men det er en del av pakken. Og det skal du rustes for. Å lage denne rustningen for ungdommen er en stor jobb for samfunnet.

– Jeg har nå blitt 50, og jo eldre jeg blir, jo sterkere blir undergangsfortellingen. Skuffelse er en del av det å bli eldre; alt var bedre før, sukker vi, men det vi egentlig mener er at vår verden forsvinner og den nye tiden kommer. Dette er en menneskelig grunnerfaring som alle tider har kommet med. Men den er emosjonell, den er ikke objektiv. Og jeg frykter at vi forveksler egen skuffelse og redsel med realitetene når vi tegner et bilde av at de unge i dag har det så fryktelig. Vi må få øye på de reelt syke og løfte fram det som er naturlig i et ungt liv. Og vi må huske å leke og lære.

– Nøkkelen, tror jeg, er å senke tempoet, være selvkritisk og nyansert, og snu samtalen i en mindre undergangsrettet retning. Snakke rolig.

Skal vi slutte å lage undergangsfortellinger?

– Nei, det kan vi nok ikke fordi vi er mennesker. Men vi bør prøve. Helvete har alltid vært mer populært enn himmelen, vi trekkes mot det, enten vi leser Bibelen eller ser katastrofefilmer. Folk med påvirkningskraft må stille seg spørsmålet om hvordan vi snakker til ungdommen, tenker jeg. Alt fra influensere til myndighetene. Heier vi dem fram med dette tråkket?

– Satt på spissen: Denne nye sanntidsfortellingen sier at ungdom i dag er ikke noe å samle på. De kan ikke lenger lese, de tilbringer hele dagen på en mobiltelefon, de er psykisk syke. Alle vet hva som skjer med den som snakkes ned. Man blir liten. Men er fortellingen sann, eller er den skapt av vår skuffelse og frykt?

– Et eksempel er plakaten jeg så sto på bussholdeplassen. På plakaten sto det «Har du psykiske lidelser?» Jeg vil at det heller skal stå: «Hei kompis, skal vi snakke sammen?»

Du skriver i kronikken at «undergangsfortellingen er menneskenes favorittfortelling.» Hva mener du med dette? Har du noen eksempler?

– Forestillinger om helvete og undergang har fascinert oss siden dag én, og det gjentar seg gjennom hele historien. Religion, kunst, populærkultur, alt flommer over av det. Ettersom vi alle egentlig vil til en eller annen himmel, er dette en stor ironi og et felt vi bør være årvåkne på når det griper inn i det virkelige livet.

[ Hva får du for en 50-lapp i 2023? I hvert fall ikke en god psykolog ]

Du har jo klart det selv. Hvordan klarte du det? Var det lettere å vokse opp på 80-tallet?

– Selvsagt ikke. Den store forskjellen er at denne samtalen i åpenhetens samfunn ikke fantes, frykten var andre steder og hadde et annet språk. Foreldre var ikke managere for ungenes liv, man fryktet at barna skulle falle ned fra et tre eller bli narkomane eller møte en blotter. Åpenheten om psykisk helse fantes ikke, og dette var klart en fæl situasjon. Det positive her var at man ble utsatt for eksponering for det naturlige. Erfaring og egen læring, ikke begreper fra TikTok.

– Jeg vokste opp med rus og vold, og jeg har klart meg rimelig bra. Jeg er prototypen på et løvetannbarn. Andre gikk under. Jeg undrer hele tiden på hvorfor det er slik. Jeg er nokså lyst og energisk skapt, så det har hjulpet, men jeg har også hatt enormt gode venner, gode lærere, og ikke minst har jeg hatt litteraturen og dens rike fortellinger som livsvenn. Mye tilfeldigheter, mye flaks.

Men er det ikke noe som er veldig annerledes i dag enn for 40 år siden? Som sosiale medier?

– Den reelle revolusjonen i vår tid er sosiale medier. Nå er det mange som vokser opp i denne revolusjonen, med den ekstreme informasjonsstrømmen, med algoritmene. Jeg kan ofte tenke at det er synd på dem som vokser opp i dette, for det er en kjempeutfordring. Jeg mener vi ikke takler disse utfordringene veldig godt. Hvorfor skal småunger se porno på mobilen? Virkelig? Alvorlig talt. Og så videre. Influenserne, som har makt og ansvar, har et stort ansvar de må forvalte.

I kronikken skriver du: «I dragsuget av samtidens dramatiske fortellinger, følger de virkelig syke med. De blir, ironiens ironi, usynlige.» Hva betyr det?

– Når trykket er så stort og fortellingen så allestedsnærværende, så står vi i fare for at alle unge havner i samme kokende gryte, både de kritisk syke, de som trenger noen å snakke med, og de som gjennomgår en naturlig og utfordrende ungdomstid. Dette må vi være årvåkne på. Det må sitte mange psykologer som river seg i håret over å ha en pasient som har rotet seg inn i en undergangsfortelling, og ikke har et slikt problem som fortellingen de har fått høre viser til.

[ Reiseradioen holder dampen oppe (+) ]

Hvordan har responsen vært etter at du publiserte kronikken?

– Den gikk jo helt viralt, og har snart 300.000 unike brukere på NRK, så det var voldsomt respons. Jeg merket to ting: 1. Det er brennbart. 2. Perspektivet jeg ytret, er jeg ikke alene om å ha.

– Også viser det at alle opplever at dette var et perspektiv og et problem vi må ta opp nå.

Over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Forbrytelse og straff» av Dostojevskij. Den slo inn som en bombe i meg da jeg var 16 år.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er veldig enkle ting. En herlig dag med familien. Jeg får også en voldsom lykke ved å skrive. Mitt eget arbeid gjør meg lykkelig.

Hvem var din barndomshelt?

– Det må være Trond-Viggo Torgersen!

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg kan være grenseløst utålmodig og litt oppflammende. Det gir meg kraft og gjør at jeg gjennomfører, men det gjør meg også stresset.

[ Jeg vet hva min eksmann har gjort, men jeg kommer likevel aldri til å forstå ]

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser altfor mye. Fire-fem pizzastykker for mye. Fire-fem cola, helt ukritisk.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– En god del. Jeg hater rasisme. Det er så ufattelig uverdig, og helt meningsløst.

Er det noe du angrer på?

– Ja, herlighet. Masse! Noe jeg kommer på nå, er at jeg angrer på at jeg aldri fikk sett Tom Waits!

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Min verste fiende.

Hvem er det?

– La det bare stå Min verste fiende.

[ Sigrid Bonde Tusvik: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet ]

[ Slår ring rundt Moxnes: – Nå får nok være nok ]