(Romerikes Blad): Det er i den lyseste årstiden at tallene er høyere enn ellers av året.

Tidligere suicidale mennesker som jeg har vært i kontakt med, har nevnt til meg at lysere tider og lengre dager er en påminnelse om en slags inkongruens mellom deres indre mørke, håpløshet og forlatthetsfølelse - og sommerens vitalitet, kraft og lys som forbindes med håp og nytt liv som spirer fram.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Høye tall

Vi befinner oss igjen i den lyse årstiden. Og vi vet at selvmord og selvmordsforsøk er en signifikant samfunns- og folkehelseutfordring.

De siste tjue årene har om lag 500 mennesker tatt sitt eget liv i Norge hvert år. I 2021 tok hele 658 mennesker sitt eget liv. Om en regner ti etterlatte per selvmord, vil 5000 til 6000 mennesker bli berørt i Norge årlig. Over 2000 mennesker hvert år er direkte berørte kun i Oslo og omegn. Og da uten å nevne mørketall.

I det suicidale sammenbruddet er det ofte overstimuleringer av følelser knyttet til forlatthet, ensomhet og verdiløshet som kan skjerpe en livssmerte hvis radikale løsning blir selvutslettelse.

Det er viktig å være klar over at selvmordets kraft dreier seg ikke om selve fornektelsen av viljen til å leve eller selve livet, men at selvmord først og fremst er et radikalt valg for å avvise noen uutholdelige betingelser ved eksistensen.

Slikt kan selvmordsforsøk forstås som et eksistensielt valg. Et valg som frigjør oss fra livssmerter som legger seg knugende over livet.

Les også: Eg drøymer jamleg om å fjerne livmor

Livets skjørhet

Istedenfor å anse selvmordstanker, selvmordsforsøk og fullbyrdet selvmord som et avvik fra normalitet eller som en sykdom, bør forstås som noe menneskelig som bunner i livets konstante skjørhet og usikkerhet.

Denne sårbarheten muliggjør våre lidelser, smerter og fortvilelse, vel så mye som våre uforløste ressurser, kilder til håp, mening og omsorg. Denne forståelsen av menneskelivet kan dyrke fram en etisk fordring som er å vise omsorg for hverandre der vi er med vår særlige sårbarhet og våre uforløste ressurser, både i eget og i andres liv.

Les også: Djevelen selv lever i hundretusenvis av kvinner

Lavterskel

Livslosen, et lavterskeltilbud til mennesker som strever med selvmordstanker, som er etablert av Diakonissehuset Lovisenberg, representerer i så måte den sårt tiltrengte humaniseringen av fremtidens hjelpearbeid hvor fokuset er menneskene og ikke metoden.

Denne humaniseringen innebærer med andre ord å flytte fokus fra å være den som kan og vet best i møte med de vi skal hjelpe, fra å være den som har svarene til å bli den som skal hjelpe den andre å finne sin egen vei og sine egne svar. Fra pretensjon om ekspertviten til å bli en medvandrer i mørket som undrer seg sammen med mennesker i livskriser.

Les også: Trendy diagnoser

Pusterom og nærvær

For i den ensomme livssmerten, i den blytunge forlatthetstilværelsen, ligger det ofte en ordløs bønn. En lengsel etter anerkjennelse av en medvandrer som er i mørket. Et lindrende nærvær i lidelsenes dal.

Ved å våge å være medspillere, møte mennesker med en grunninnstilling preget av anerkjennelse og vilje til nærvær og empati, kan vi alle utgjøre en livsviktig forskjell i møte med mennesker som vurderer selvdød som en radikal løsning og lindring for sine livssmerter.