Hvis vi ikke kan kalle det obstetrisk vold, hva kan vi kalle det da?

Obstetrisk vold defineres internasjonalt (FN) som «mistreatment and violence against women experienced during facility-based childbirth». Det understrekes at manglede informert samtykke eller en situasjon der lege eller jordmor ikke respekterer kvinnens «nei» også er obstetrisk vold. Dette er med andre ord et anerkjent begrep om urett som foregår på fødestuene over hele verden.

Jeg nekter å slutte å støtte de kvinnene som forteller om fysisk og eller psykisk vold i forbindelse med sin fødsel. Det er fremdeles et mindretall av kvinner som opplever dette. Men det kan virke som om andelen øker. Og på samme måte som med annen vold, så har vi et ansvar for å forsvare, støtte og stå opp for mennesker som opplever urett.

Jeg vil også fortsette å støtte de personene som utrettelig jobber for å dele faglig informasjon om rettigheter, valg og muligheter for kvinner og par som venter barn. Men, de som vil dele av sin erfaring og har satt seg inn i fag og rettigheter, kan oppleve å bli mistenkeliggjort for sine motiver.

Leger og jordmødre rundt omkring i landet forteller i diverse innlegg på sosiale medier at de føler seg krenket og såret over anklagene. Noen forsvarer seg ved å påstå at de må utføre visse inngrep uten verken å informere eller vente på samtykke fordi det handler om liv eller død. De viser til nødrett i loven.

Er det reelt? Er det så mange livsfarlige situasjoner rundt omkring på fødestuene? Jeg tviler. Jeg vet ikke, for jeg er ikke til stede, men jeg tviler. Jeg tviler fordi jeg med jevne mellomrom får historier fra kvinner som har opplevd å være i disse situasjonene der lege eller jordmor sier: «Vi må undersøke deg», «vi må ta vannet», «vi må ha kontinuerlig overvåking», «vi må klippe deg», «du får ikke lov ikke å være i badekaret», «du må ligge på ryggen», «vi må henge opp drypp nå».

[ – Hun tok tak i beina mine og dro meg i posisjon ]

Forklaringene kvinnene får, om de får noen, gir ofte ikke mening for dem, ei heller for meg, en kunnskapsrik og faglig nokså oppdatert jordmor. Hvorfor det er sånn, vet jeg ikke. Men det jeg vet er at det ikke er kvinnens ansvar.

Det er ikke kvinnene som har ansvar for å bryte denne sirkelen, det er oss – helsepersonellet.

Om vi stadig opplever at kvinnene ikke oppfatter informasjonen som gis, så er ikke løsningen å la være i å gi den. Etter loven så er det vi som har ansvar for å tilby informasjon, for å gi den – og sikre at den er forstått.

Det er mange jordmødre og leger som argumenterer med at det ikke er tid og sted å begynne med lange forklaringer på hva de mener er faglig forsvarlig midt under en heftig fødsel.

Nettopp derfor er det systemet som må endres. Vi kan ikke fortsette med noe vi vet skader mennesker. De fleste tror og blir fortalt at følelsene de sitter igjen med etter fødselen har med spedbarnslivet å gjøre. At det er å forvente.

Det er vanskelig, både for kvinnen, men også for fastlegen og helsestasjonen, å koble det opp mot en dårlig behandling under fødsel. Fordi de fleste har tillit til jordmødre og leger på fødeavdelingene, så blir det vanskelig å forstå at depresjonen, søvnløsheten og angsten for livet kan ha med opplevelsen under fødsel å gjøre.

De kvinnene som forstår at disse tingene kan henge sammen for dem, prøver nå å advare; gi helsepersonell en mulighet til å endre praksis. De blir ofte ikke trodd, opplevelsene blir bagatellisert eller satt i anførselstegn.

[ Helt tyst om vold på fødestua ]

Det blir en ond sirkel når kvinner som skal føde kommer på fødeavdelingen med en redsel for at noen skal gjøre henne vondt. Det er ikke kvinnene som har ansvar for å bryte denne sirkelen, det er oss – helsepersonellet. Vi har ansvaret for at kvinner får tilbake tilliten til oss. At de føler seg trygge og ivaretatt.

Vi har en stor jobb å gjøre – og alle må jobbe sammen for å rette opp de skadene som har skjedd. Dette er ikke tiden for å skule på hverandre og lete etter syndebukker. Nå er tiden inne for å sette ned foten og se på det strukturelle – det historiske. Rutinene og organisasjonsmodellene.

Vi må ut av et eviggammelt mønster og starte på nytt. Jordmødre og leger som jobber i et system som fremmer patriarkalske holdninger, undertrykkelse og diskriminering gjennom sin organisering og oppbygging, må si stopp. Det er et lederansvar og det er samtidig hver og ens moralske ansvar å få stoppet det som skjer bak lukkede dører på fødestua.

På samme måte som vi oppfordrer hverandre til å si tydelig ifra der vi opplever rasisme eller annen vold i samfunnet ellers, må vi våge å si ifra til hverandre, stoppe hverandre, støtte hverandre i endring, kreve tid i arbeidsdagen til refleksjon.

Påstanden om at «Norge er verdens beste land å føde barn i» går igjen fra helseministeren hver gang kvinner og fagfolk peker på forbedringer. Må vi bli et land der det er utrygt å føde før vi innfører endringer?

Er ikke kvinnene som opplever fødselsomsorgen på kroppen samt jordmødrene de nærmeste til å vise til hva som er utfordringene og hvordan de kan løses? Bør ikke en helseminister lytte og handle?

Er det ikke åpenbart at å omskrive kvinners sannhet samt å dekke til utfordringene og late som ingenting med argument om å beskytte kvinnene, er nedlatende og høyst diskriminerende?

Jeg bare spør.

[ På høy tid at debatten om makt og likestilling også inntar fødselsomsorgen ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen