Psykisk helsevern - behandling som ikke hjelper
Nye undersøkelser viser at bare mellom 10 og 20 prosent av pasientene hadde nytte av den medikamentelle behandlingen i psykiatrien.
I DAG ER PSYKISK HELSEVERN organisert og praktisert på en slik måte at det nesten ikke er mulig å få behandling som hjelper. Først når symptomene har bygget seg tilstrekkelig opp, åpnes dørene til en akuttpost. Der fokuserer ikke spesialistene på årsak og tilfrisknings ressurser, men på skjemaer, diagnoser og medikamenter.
KJEMISK UBALANSE. Behandling ved alvorlige psykiske symptomer bygger på en antagelse om at det har oppstått en kjemisk ubalanse i hjernen. Behandlere skal i samtaler med den berørte forsøke å kartlegge psykisk sykdom. Ofte er pasienten så forvirret at opplysninger fra pårørende er nødvendig. Pasienten blir nesten alltid satt på medisiner som psykiaterne tror skal slå den antatte sykdommen tilbake. Mange tidligere pasienter og deres pårørende er kritisk til hvordan medisinene blir brukt. Pasienter kan fortelle at dersom et medikament ikke virker, økes dosen eller det legges et annet medikament til, ofte uten å fjerne det forrige. Medisiner som blir brukt ved mistanke om psykose har den virkningen at den i noen tilfeller kan forsterke symptomene eller føre til selvmordstanker. Legene vet ikke på forhånd hvem som kommer til å reagere negativt. De må prøve seg frem og det er gjort lite forskning på årsaken til at folk reagerer forskjellig. En hjerne i kjemisk ubalanse blir altså tilført enda flere kjemiske stoffer, etter tilfeldighetens metode.
De alvorligste psykiske reaksjonene er depresjon og psykose. Psykose er en forvirringstilstand som har den egenskapen at den i de fleste tilfeller går over av seg selv. I psykotisk tilstand har personen det gjelder mistet evnen til å ta rasjonelle valg. En psykose kan ha i seg masse energi, men psykose kan også utløses av dyp depresjon. Vår erfaring er at en psykose må tolkes som et fordekt rop om hjelp. Noen blir aggressive og farlige for andre i psykotisk tilstand, men de fleste er bare til fare for seg selv. Tegn på psykose kan være forvirring, uro, vrangforestillinger og hallusinasjoner. En psykotisk person må ivaretas av andre. Vi tolker ikke psykose som sykdom, men som reaksjon.
EGENKRAFTMOBILISERING. De fleste mennesker har en sterk indre kraft som mobiliseres ved store psykiske påkjenninger. Strekker ikke egenkraften til, vil den det gjelder havne i psykisk ubalanse. Da er det viktig å avlaste personen så godt det lar seg gjøre. Miljøforandring i form av en innleggelse kunne i seg selv være effektivt, men dominerende medisinbruk vil som regel føre til at egenkraftmobiliseringen opphører. Riktig bruk av antipsykotiske medikamenter er til hjelp for noen, men det å stimulere pasientenes egne indre krefter gjennom samtale, aktiviteter, musikk og selvstyrketrening tror vi er en bedre løsning for de fleste. Den behandlingsmodellen vi ønsker oss går ut på å gjenskape balanse mellom påkjenning og egenkraft. Dette forutsetter en individuell tilpasset behandling.
LIVSLANG LIDELSE. På et somatisk sykehus hender det at pasientene våkner etter narkose og er psykotiske. Sykepleierne må da fysisk forhindre at pasienten river løs blodtilførsel og drypp. Ingen får psykiatrimedisin for det. Erfaring fra somatikken bekrefter at psykose er en tilstand som går over av seg selv. På lukket avdeling i psykiatrien blir alle med mistanke om psykose medisinert. Frivillig eller med tvang. Det rare er at ingen reagerer på at de fleste pasientene i psykisk helsevern så å si blir sluset inn i livslang psykisk lidelse. Få kommer tilbake i jobb eller studier. Nye undersøkelser viser at bare mellom 10 og 20 prosent av pasientene hadde nytte av den medikamentelle behandlingen. Noen hadde ingen effekt og et ukjent antall pasienter tok direkte skade av medisinene. Mange pasienter beskriver behandlingen de ble utsatt for som å bli dopet ned. Det er også mange pårørende og etterlatte som angrer bittert på at de søkte hjelp i spesialisthelsetjenesten for sine kjære.
Ingen bindinger oppgitt
