«Jeg er ikke sint, men veldig, veldig skuffet». Det er et slagord som ikke bare er treffende for Miljøagentene. Jeg snakker om unnfallenheten omkring den lokalpolitiske utydeligheten og manglende debatten knyttet til psykisk helse og psykiske helsetjenester. Jeg synes å betrakte en stillhet, og den stillheten forbauser meg.

Selvmord, spiseforstyrrelser og angst. Halvparten av oss får psykiske problemer minst en gang i livet, og det er betenkelig at årets helsepolitiske barometer viser at folk ikke vet at kommunen har ansvar for psykisk helse. Kommuner spiller avgjørende roller for folks liv, med det ansvaret de har for å forvalte sentrale velferdstjenester. Både pasientombudene og Riksrevisjonen har påpekt manglende kapasitet og kvalitet i psykisk helsehjelp i kommunene.

Mens den ene regjeringen etter den andre løfter fram psykisk helse som et av de viktigste satsningsområdene, både gjennom lovkrav, nasjonale føringer og til og med økte kommunale rammebudsjett, så er det tyst i den ellers så høylytte rockebyen. Hvor finnes de konkrete tiltakene knyttet til psykisk helse hos de lokalpolitiske partiene i Namsos kommune, på kort sikt og ikke minst på lang sikt?

For å utøve min borgerplikt legger jeg ned litt innsats med å undersøke hva de lokalpolitiske folkevalgte mener og ønsker konkret å gjøre for å sikre god folkehelse og gode psykiske helsetjenester for sine innbyggere. For å stille min nysgjerrighet går jeg gjennom diverse valgomater og valgguider for å finne ut hvem som skal få min stemme den 11. september.

Skuffet oppdager jeg at det ikke stilles ett spørsmål omkring temaer, innsats eller prioriteringer knyttet til psykisk helse, psykiske helsetjenester eller andre folkehelsetiltak.

Etter å ha gått litt grundigere til verks for å finne de ulike lokalpolitiske partiprogrammene, som for øvrig ikke er like enkelt, har jeg likevel ikke blitt særlig klokere. De fleste lokale partiprogram, med få unntak, inneholder imidlertid noen vage og viktige innsatsområder. Noen lokale partiprogram nevner ikke psykisk helse med et ord, andre bruker ord som «jobbe for» eller «styrke». De fleste beskriver svært få konkrete tiltak. Jeg har større forventninger både til parti i sittende posisjon og ikke minst til opposisjon.

Sånn noenlunde godt oppdratt som jeg er, tar jeg samfunnsansvaret med å bruke egen stemmerett med ramsalt alvor. Jeg har tro på lokalt selvstyre og lokaldemokrati, men jeg er likevel skuffet, kanskje til og med litt sint. Fordi gjennom noen kveldstimer på oppløpssiden til kommunevalget, oppsummerer jeg at lokalpolitiske programmer i forsvinnende liten grad inneholder lokale, konkrete, strategiske, langsiktige og tverrsektorielle tiltak og planer for god livskvalitet og folkehelse i alle aldre, forhindring av utenforskap, fattigdom eller konkrete tiltak for å bevare, styrke eller utvikle det psykiske helsetjenestetilbudet.

Så, hva er det som gjør at dette ikke er et tema som er interessant å gå til valgkamp på? Særlig med tanke på at psykisk helse som samfunnsutfordring har hatt svært mye fokus i samfunnet siste årene? Psykisk helse tematikken er så å si fraværende i den lokale samfunnsdebatten. Er det virkelig er ingen politikere eller partier som tenker dette er en kjernesak? Hvis dette stemmer, så er det grunn til å være bekymret i årene fremover. Det er ikke det at bygging av nytt helsehus, skolestruktur, Nexans-tomta eller skjebnen til Samfunnshuset ikke er viktig. Absolutt ikke.

Jeg opplever likevel at psykisk helse og uhelse ikke mobiliserer den lokalpolitiske debatten, og forsvinner ut i ingensmannsland. Det er forferdelig synd. Namsos sin folkehelseprofil ligger ikke bedre an enn landet forøvrig, tvert om. Her i Namsos finnes også ensomhet, utenforskap og store sosioøkonomiske forskjeller. Andelen unge som faller utenfor videregående er høy, en del mistrives i lokalmiljøet, det er mangel på sosiale møteplasser og det er mange innbyggere som har psykiske problemer.

Utfordringer knyttet til psykisk helse er rangert for å ligge i toppsjiktet ut fra hva det koster samfunnet. Spesielt angst og depresjon, fordi det rammer mange og går utover arbeidsevne og helsa. I tillegg til tap av livskvalitet til de det gjelder, så er det slik at i Norge koster psykiske problemer oss 185 milliarder kroner per år, mens kun 13 prosent av kostnadene er behandlingskostnader. Resterende er indirekte kostnader som tapt produktivitet, trygder og andre samfunnskostnader. Dette gjelder også for Namsos kommune, og er et regnestykke som både lokalpolitikere og kommunedirektør burde vært opptatt av.

Det er behov for å jobbe både med målrettede langsiktige folkehelsetiltak, integrert psykiske helse og rusmiddelforebygging, i tillegg til å styrke tilgangen og kapasiteten til psykisk helsetjenester. Både for barn og unge, familier, voksne og eldre.

I Namsos kommune sin samfunnsplan 2020-2032, vedtatt i 2018, beskrives mål om å lage et aldersvennlig samfunn, å rette fokus mot forebygging, samt å ha differensierte tilbud og tjenester tilpasset innbyggere. Samfunnsplanen løfter fram folkehelse som et prioritert område, etterfulgt av en kommunal planstrategi i 2020 for hvordan arbeidet skal bli fulgt opp. Det foreløpige folkehelsearbeidet registreres å være innføring av psykologisk førstehjelp i skolen, stolpejakt og fritidskort for barn og unge. Det kan betraktes som steg i riktig retning. Det er imidlertid behov for sterkere satsninger.

Når det gjelder tjenester tilpasset innbyggeres behov, så er ikke problemet til Namsos kommune å utvikle gode tiltak og tjenester. Problemet ligger i bærekraft og kontinuiteten over tid. Eksempelvis nedprioritere MOT i skolene, Kulturpatruljen, SLT koordinator (forebygging innen rus), Orientkrysset/LAV (lavterskel helsetilbud for rusavhengige), Namsos-modellen (systematisk og tidlig innsats rettet mot barn), Rask psykisk helsehjelp, aktivitetstiltak som korsang, pårørendearbeid innen demensomsorg eller støtte til Bua. Å utvikle og etablere tilbud for så å la det renne vekk i sand, er på mange måter kortsiktig og ulønnsomt. Ikke minst fortjener en slik praksis en politisk debatt omkring konsekvenser.

Tjenesteutviklingen er ofte resultatet av å benytte statlige tilskuddsmidler til å skape et nødvendig handlingsrom. Det kan betraktes som et sunnhetstegn at kommunen bruker friske tilskuddsmidler for å skape innovasjon. Det er imidlertid problematisk, risikabelt og lite bærekraftig om ikke også politikere tar eierskap nok i prosjektene og tjenestene når statlige midler opphører. Dette krever involvering, og i neste omgang en plass i det kommunale budsjettet. Velfungerende tjenestetilbud som utvikles, trenger gode rammevilkår og stabilitet for å virke over tid. Det kan i aller høyeste kalles en investering, og for kommunen på sikt være mer verdifull enn hvilken som helst næring.

I juni lanserte regjeringen en ny nasjonal opptrappingsplan for psykisk helse, hvor forebygging og tilgjengelige tjenestetilbud løftes fram som de viktigste satsningsområdene de neste ti årene. For å lykkes kreves det både lokalpolitisk engasjement, prioritering og handlekraft. Lokalsamfunnet er tjent med å ha politikere som fokuserer på innbyggeres helse og livskvalitet.

Det innebærer plan og handling for forebyggende og helsefremmende innsats, og gjennom robuste og likeverdige helsetjenester. Det trengs også en lokalpolitisk plattform som sier både hva jeg som innbygger, uansett alder, kan forvente å få av minstestandard kommunale psykiske helse og velferdstjenester. Ikke minst hvor lenge jeg må vente.

Namsos kommune sin visjon før kommunesammenslåing var et godt sted å leve, noe jeg fremdeles har sansen for, og som for øvrig kan gjenspeiles i ulike varianter av politiske slagord eller intensjoner. Det er likevel bare fine ord. Jeg lar meg imponere over Jon Håvard Solum sine lokalpolitiske betraktninger i sitt meningsinnlegg i NA, som beskriver nødvendigheten for handlekraftige politikere med hårete mål med dertil beslutningsevne til å strekke seg dit.

All ære til dere lokalpolitiske mennesker som tar på seg verv i største dugnadsånd. Jeg antar dette arbeidet dere legger ned, både gir og koster. Jeg har likevel forventninger. Mulig mine forventninger til lokalpolitikere er for høye, forståelse for lokalpolitikk er for begrenset, eller mine observasjoner over lokalpolitiske ståsteder for slurvete. Fra et innbyggerperspektiv og fagperspektiv, ønsker jeg likevel å tråkke litt på lokalpolitiske tær. Jeg oppfordrer lokalpolitikere til å løfte innbyggeres psykiske helse og livskvalitet som kjernesaker i valgkampen.

Så håper jeg at du som snart går til valgurnene for å gi din stemme: Stem på et parti som prioriterer den psykiske folkehelsen! Hvis du finner ut hvilke parti det er.