Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det tok meg i underkant av fem minutter å finne historier på nettet om psykisk syke mennesker, om deres pårørende, nære familier og berørte som blir utbrente, nedslitte, og hvor pårørende selv blir alvorlig syke av å møte lovens vegg. Loven det siktes til er Psykisk helsevernlov (2017), som innehar en samtykkeregel som effektivt stenger for mulighetene til å få behandlet alvorlig psykisk syke mennesker som ikke innser at de trenger hjelp, som ikke skjønner alvoret av sin egen helsetilstand. Sannheten er at de trenger åpenbart å underlegges adekvat behandling for å kunne ha en fremtid med et minimum av livskvalitet, dette for å unngå at de dør av selvmord eller selvpåført vanskjøtsel og selvskading. Slik loven i dag er formulert og forvaltes i praksis, går liv tapt, familier ødelegges og pårørende blir livsvarig syke og må trygdes.
Helseminister Ingvild Kjerkol har tydeligvis skjønt at loven ikke fungerer etter dets formål, og lovte en evaluering. Regjeringen med Støre i spissen oppnevnte et såkalt ekspertutvalg som nå har evaluert og fremlagt en rapport på 500 sider. Ekspertutvalget er hentet fra offentlig helsetjeneste; -leger, -psykiatere med flere, mens pårørende og pasienter er påfallende fraværende. Hvorfor ble ingen pårørende med i dette ekspertutvalget?
Metaforisk tenker jeg «bukken og havresekken». Å få utarbeidet denne rapporten tok halvannet år, og har endt opp med å foreslå omtrent samme problem, fortsatt å opprettholde forbud mot tvungen psykisk helsehjelp hvis den syke motsetter seg behandling, selv om den syke i tilfeller er livstruende syk og ikke skjønner sitt eget beste. Lovteksten oppfattes mer som «pyntet på» med utskifting av ord, fra å bytte ut ordet samtykkekompetanse til ordet beslutningskompetanse. Ord som likevel risikerer å videreføre samme elendige resultat, at folk dør av manglende helsehjelp. Legeforeningen har frist for høringssvar 2. oktober 2023, mens Helse og Omsorgsdepartementet ber om høringssvar innen 1. november 2023. Men hvem bryr seg og hvem vinner frem med ønsket sitt, og hva ender høringen med?
At psykiatere oppnår færre arbeidsoppgaver eller at alvorlig psykisk syke fortsetter å bli krysset ut av manntallet? Håpet er at regjeringen skjønner i tide hvor farlig formulert denne loven er. Og mens vi venter dør psykisk syke mennesker unødvendig i Norge. Antallet vil Staten kanskje ikke ut med eller undersøke, men det tok meg altså mindre en fem minutter på nettet for å fastslå at dette antallet nok er katastrofalt.
Politikerne har lenge vært kjent med problemet, at samtykkeregelen fra 2017 ikke fungerer som den skal, likevel fortsetter loven som om ingenting har skjedd. I tillegg til denne lovregelen er også behandlingstilbudet innen psykisk helsevern redusert med blant annet nedleggelse av langtids-sengeposter, noe som også forverrer situasjonen.
Behovet for ergoterapeuter ved sykehjemmene i Tromsø
Nå tilbys ofte kun korttidsinnleggelser, i et såkalt pakkeforløp som inkluderer noen observasjonsdager, deretter noen behandlingsforløp som den syke enkelt kan nekte eller skrive seg ut av, og det til fordel for trangen til heller å ruse seg, som deretter resulterer i nye og verre psykoser og dårligere helse, lavere selvfølelse og kostbare samfunnsproblem. Ja spesielt ille er det for de som lider av komorbiditet, de som lider avflere diagnoser samtidig, eksempelvis paranoid, spiseforstyrrelse og rus-lidelse. Hvordan blir de forstått rett og hjulpet?
Vel og bra ser vi å lese sitat fra lovteksten slik loven er ment å fungere i dag, men som likevel fungerer mot sin hensikt i mange tilfeller:
Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det er et formål med reglene å forebygge og begrense bruk av tvang. Helsehjelpen skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet og så langt som mulig være i overensstemmelse med pasientens behov og selvbestemmelsesrett og respekten for menneskeverdet.
Som man ser, er et av hovedformålene med loven å begrense bruk av tvang. Ordet tvang er likevel i denne sammenheng særdeles udifferensiert og ensidig knyttet til- og assosiert til ufrihet og overgrep, et maktmiddel en ønsker å unngå innenfor helseinstitusjonene.
«Jeg husker vi lette i skogen etter deg, Carina.»
Resultatet av regelen om samtykkekompetanse i Lov om psykisk helsevernlov av 2017, som hindrer bruk av tvang, er for mange syke med komorbiditet svært skadelig, og for mange dødelig.
Semantikk er avgjørende viktig fordi tvangsbegrepet er for belastende og ser ut til å virke mot sin hensikt slik loven forutsetter. Det hele ender ofte med at helsepersonell viser til at pasienten er samtykkekompetent og at de derfor ikke kan tvinge den syke til behandling. I tillegg benyttes taushetsplikten nærmest som en teknikk for å holde pårørende unna, mens disse sitter igjen maktesløse og ser på at deres kjære dør.
Det hjelper lite med forbehold i lovteksten, jf. § 3–2 og 3-3, hvor en rekke vilkår for tvungen behandling er listet opp. Dette er vilkår fordelt på hhv. «tvungen observasjon» og «tvungen psykisk helsevern», men vilkårene er brysomme å få gjennomført, og gjøres lite operativt gjennom den etter lovteksten enten manglende eller fraværende klinisk spesifikasjon av begrepet samtykkekompetanse. Dette begrepet ser derfor ut til å bli tolket i ulike retninger alt etter hvilken kommune man befinner seg i, eller hvilken kompetanse og innsikt den enkelte fastlegen til vedkommende psykisk syke har.
Statsforvalteren i det enkelte fylke har en sentral rolle i enhver forvaltningsmessig offentlig organisasjon, og skal etter Forvaltningsloven (FVL) foreta løpende forvaltningskontroll av eksempelvis kommunene, noe som også er presisert i §3-1, nest siste ledd. Her har statsforvalteren en direkte mulighet til å overprøve fastlegens vedtak, men kapasitet og annet indikerer ingen effektiv praksis.
Situasjonen for psykisk helse i Norge virker lite lovende, og er mer preget av sparekniv og nedleggelser i sektoren enn en tydelig og synlig vilje til å ville prioritere denne pasientgruppen. Sengeposter blir lagt ned til fordel for kortsiktig dagbehandlingstilbud, og denne overføringen av oppgaver innebærer åpenbart mindre behandling av pasienter som trenger lang og omfattende behandling for å bli funksjonsdyktige.
Kommunene beskriver situasjonen innenfor psykisk helse som (ROP-lidelse) et rus og psykiatriproblem. Rus bringer med seg en avhengighet hos pasientene som gjør det mindre aktuelt med behandling, de oppleves å velge vekk behandlingen for å sikre seg tilgang til rusmidler, en slags selvmedisinering som fører de lenger ned i sykdommen sin og inn i en ond sirkel det etter hvert blir enda vanskeligere å komme seg ut av, og hvor utfallet er forutsigbart og kan registreres på gravlundene rundt omkring i landet vårt.
Det må foretas tilstrekkelig endringer i loven slik at de med sammensatte komorbide lidelser, somatiske og psykiske, i kombinasjon med stoffmisbruk blir fanget opp og gitt livsviktig behandling i tide. Slik loven nå fungerer påfører den samfunnet store unødvendige lidelser, økonomiske tap og alvorlige skadelige ringvirkninger.
Rapporten på vel 500 sider som ligger ute til høring er preget av selvmotsigelser. På den ene siden innrømmes det i rapporten at det verken er tilstrekkelig kompetanse til å vurdere alle de ulike psykisk syke, om de blant annet er samtykkekompetent eller ikke, og hva slags behandling som tjener best den enkelte. Likevel fremholder rapporten en praksis som trolig medfører samme resultater som i dag. Det haster med å se på denne situasjonen, og faktisk gjøre noe med presisjonsgraden i lovteksten og sørge for å knesette hvordan denne lovgivningen skal håndteres i praksis. Det er ikke bomber og granater som dreper mennesker i Norge, men en feil anvendt lovtekst.
