I min jobb ved NTNU forundrer det meg at verken vi som universitet eller norske myndigheter er mer opptatt av å forebygge enn å reparere. Studentene etterlyser bedre helsetilbud, men etter min mening trengs det i tillegg noe helt annet.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse viser i år som i fjor at en av tre studenter sliter psykisk. Vi må snart ta konsekvensene av at unge voksne har en hel oppvekst i bagasjen, og den forsvinner ikke bare fordi de har kommet inn på et studium.

En betydelig andel unge har opplevd mobbing, overgrep, vold eller annen omsorgssvikt. Noen har vært utsatt for vold fra kjæresten eller andre jevnaldrende. Det er likevel helt opp til dem selv å forstå at de trenger hjelp og oppsøke hjelp. Noen har også udiagnostiserte psykiske lidelser, som de kanskje ikke er klar over. Vi som underviser dem kan hjelpe studenter ved å være mer nysgjerrige på livene deres.

Jeg veileder jevnlig masterstudenter og doktorgradsstudenter. De kommer til meg med sine levde liv, på godt og vondt. Flertallet klarer seg fint, men det er en del som sliter med å gjennomføre studiene. Jeg er åpen om utfordringene jeg har hatt i mitt liv, og de konsekvensene det har hatt for min psykiske helse. Dermed åpner de seg lettere.

Her er jeg nok heller unntaket enn regelen blant mine kolleger på universitetet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

En student med panikkangst kom til meg med alle sine sovetabletter fordi hen var redd for å ta livet av seg. En annen var utsatt for fysisk og psykisk vold fra kjæresten og slet med posttraumatisk stress. En tredje ble utredet for ADHD helt på slutten av studiet. Det var godt for hen å endelig få et svar.

For flere av studentene kommer problemene til syne først når de tar et år på et universitet i utlandet, alene. Da er de uten støtten og rutinene de har hjemme.

Alle disse studentene har gode evner og har gjort det bra akademisk til tross for det de har strevd med.

Mine egne erfaringer med psykisk helsevern har kommet godt med. Jeg vet hvem de kan kontakte for å få hjelp. Vi professorer kan hjelpe studenter som sliter psykisk, hvis vi tør å åpne opp selv.

Les også

Frykter at denne høsten kan bli bekmørk

Jeg skulle likevel ønske de var blitt fanget opp mens de gikk i grunnskolen eller videregående skole.

Det trengs nytenkning i måten vi forbereder ungdommer til å bli trygge og gode voksne. De skal yte ut fra sitt potensial og ikke begrenses fordi de ikke fanges opp.

Når barna er små følges de tett av helsestasjonen og gjennom barneskolen. Fra ungdomsskolen virker det som det ikke er noe system for å fange opp de som sliter.

Er barna og ungdommene heldige, har de foreldre som forstår og skaffer hjelp eller de har lærere som fyller den rollen. Hvis de ikke har noen som fanger dem opp, må de selv både innse at de trenger hjelp og finne den. De færreste tenåringer og unge voksne klarer vel dette helt på egen hånd.

Les også

«Hun sa jo ikke nei» vil jeg ikke lenger høre

Hvorfor har vi ikke 15-, 18- og 21-årskontroll på samme måte som vi har jevnlige kontroller inntil barna begynner på skolen?

Hvorfor veies og måles barna bare fysisk og ikke psykisk? Hvorfor er ikke oppvekst og levd liv noe som kartlegges når de unge skal ut i voksenlivet, både de som skal studere og de som ikke skal det?

Den første lederen av Studentersamfundet i Trondheim, Edgar B Schieldrop», sa for rundt 100 år siden: «Høiskolen vil gjøre dere til studerende, vi, Samfundet, vil gjøre dere til studenter. Den er blind som ikke øiner kløften mellom disse to ords betydning. Den som blott er det første uten å være det annet, han blir ingen mann, intet helt menneske – han kan i høiden drive det til professor.»

Jeg synes sitatet for de neste 100 år bør være: «NTNU vil gjøre dere til hele mennesker, med både kropp og følelser».