Som en som har levd med depresjon over flere år ønsker jeg, på årets dag for psykisk helse, å rope ut: Nei til åpenhet om psykiske lidelser.
Jeg er selvsagt ikke imot at samfunnet tilegner seg en større åpenhet om psykiske lidelser, i form av økt innsikt og forståelse for årsaker, konsekvenser og forebygging. Alt dette er selvsagt både viktige og ytterst ønskverdig. Åpenhet på samfunnsnivå kan bidra til å økt bevilgning til ulike former for behandling av psykisk sykdom, øke forståelse og minske fordommer mot psykiske sykdom.
Selv levde jeg med en depresjon i omtrent fem år. Depresjonen var forårsaket av et dramatisk og komplekst samlivsbrudd. Jeg husker i dag disse årene først og fremst som en vedvarende og intens stillstand, hvor all energi gikk med til å komme seg igjennom dager fylt av smerte.
Jeg var heldig i den forstand at jeg rakk å komme meg inn i arbeidslivet etter utdannelse før depresjonen rammet. Jeg hadde derfor en jobb som jeg kunne være sykemeldt fra når det ble for uutholdelig å omgås andre mennesker. At jeg var i jobb gjorde også at jeg ikke har «hull i cv'en». Det gjør at sykdommen ikke er umiddelbart synlig.
Denne erfaringen gjør at jeg er skeptisk til at en unyansert tale om åpenhet på samfunnsnivå, oversettes til individnivå.
Gagner det virkelig alltid mennesker som har eller har hatt en psykisk lidelse å være åpen i sine relasjoner? Når åpenhet holdes frem som et gode og gis en moralsk verdi, kan det fort skje en forskyving fra hvordan vi ønsker at samfunnet burde være, til hvordan det faktisk er.
Denne forskjellen mellom skulle ønske og er, blir aller tydeligst i arbeidslivet. Deltagelse i arbeidslivet og hvordan vi deltar – dvs. hvilken karriere man får – er helt avgjørende for hvordan livene våre blir, enten man er psykisk syk eller ikke.
For de fleste av oss vil som jobbsøkere være én blant mange andre gode søkere. Selvsagt vil opplysninger i en søknad eller intervju om at man har en historie om psykisk lidelse kunne komme til å virke negativt inn på arbeidsgivers samlede vurdering av søkeren. Eksempelvis kan arbeidsgiver være redd for å gi akkurat denne søkeren stillingen av redsel for sykemeldinger, som fører til merarbeid for arbeidsgiver og kollegaer.
Man kan ønske at det ikke skulle være sånn. Men er man som arbeidssøker villig til å ta sjansen på å gi en fremtidig arbeidsgiver en grunn til å velge en annen søker?
Selv har jeg valgt å ikke snakke åpent om min depresjon utover til de aller nærmeste. Jeg har valgt å ikke være åpen i de arbeidsfellesskap jeg har vært en del av eller er en del av. Jeg arbeider innenfor en konkurranseintensiv bransje, akademia. Jeg er overbevist om at dersom jeg hadde snakket åpent om min egen depresjon, ville jeg aldri hatt den jobben jeg har i dag.
Jeg har ofte undret meg over mennesker som «står frem» i offentligheten om sin psykiske lidelse. Det er en paradoksal dobbelthet i slike «stå frem-historier». På den ene siden forteller slike historier om intervjupersonens sårbarhet. På den andre siden iscenesetter slike historier samtidig den samme personens usårlighet, dvs. at personen er i en posisjon hvor hen har overskuddet til å ta sjansen på å ikke bli rammet av de eventuelle negative konsekvensene av åpenheten.
Slike historier fortelles fra posisjoner hvor man kan ta sjansen på å bli ikke-valgt. Svært mange mennesker – inkludert meg selv – er ikke i en slik posisjon. De aller fleste av oss er arbeidstakere som er avhengig av andres gunst og andres kritiske vurdering, for å ha en jobb og få nye jobber.
Det er svært viktig at unge mennesker forstår at selv om åpenhet rundt psykisk sykdom kan gi influencere flere følger på ulike sosiale plattformer, gir den sammen åpenheten ikke nødvendigvis arbeidertakere en arbeidsgiver. Og enten vi har lang akademisk utdannelse eller kortere yrkesrettede utdannelser, har de fleste av oss til felles at vi er, eller skal bli, arbeidstaker. Det er derfor denne kronikken er skrevet anonymt.
Det er et paradoks at gode intensjoner om å øke livskvaliteten for mennesker som har opplevd psykisk sykdom, i praksis kan bidra til å svekke livskvaliteten til de samme menneskene. Dette skjer ved at folk som har levd med psykisk sykdom, i praksis inviteres til å gjøre seg selv enda mer utsatt på arbeidsmarkedet.
En invitasjon til åpenhet om psykisk lidelse må derfor ha et klasseperspektiv: Å benytte seg av den friheten det er å være «åpen», er en frihet som vil slå ulikt ut, avhengig av hvor man befinner seg i samfunnet.
Det er avgjørende at et ønske om åpenhet rundt psykisk sykdom ikke gjør at den nåværende/tidligere psykisk syke får en omvendt syndebukk-funksjon: å skulle være en som bærer samfunnets ønsker om å være et samfunn som er åpent og raust mot mennesker som er psykisk syke, men hvor det allerede utsatte individet selv må ta konsekvensene av at denne åpenheten også kan lukke muligheter, både i private og profesjonelle relasjoner.
Derfor ønsker jeg åpenhet om psykisk sykdom på et samfunnsnivå.
På individnivå er åpenhet et langt mer komplekst spørsmål, som må forvaltes med varsomhet og klokskap, ikke festtaler.
Kronikken publiseres anonymt, men Ytring-redaksjonen kjenner forfatterens identitet.
