Psykisk helse kan ikke bare være en oppgave for helsevesenet
Det handler ikke om å nedprioritere psykisk helse, men at en opptrappingsplan må bygge på realistiske forutsetninger.
Psykologforeningens Håkon Kongsrud Skard lar seg i DM 28. september provosere av min kronikk om opptrappingsplanen for psykisk helse.
Mitt hovedbudskap var følgende: Det vil fremover bli stor mangel på arbeidskraft. Uten en plan for hvordan vi skal håndtere dette, vil det gå ille. Opptrappingsplanen burde ha vært en slik plan.
Det handler ikke om å nedprioritere psykisk helse, som Skard forsøker å gjøre det til, men at en opptrappingsplan må bygge på realistiske forutsetninger. Det psykiske helsetilbudet blir bedre dersom vi planlegger for ressursmangel enn hvis vi later som om vi kan fortsette å utforme offentlig politikk på samme måte som vi har gjort til nå.
Skard beskylder KS for å «bruke egen befolkning med behov for psykisk helsehjelp som brekkstang i en diskusjon om oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene eller manglende prioritering av helseressurser». Dette til tross for at han to avsnitt tidligere sier han håper «diskusjonen om fremtidens helsetjenester kan føres med befolkningens behov som grunnpremiss, snarere enn avsenders eventuelle egeninteresser». La oss bli enige om det grunnpremisset.
Kommunenes legitimitet avhenger av at de er i stand til å levere gode tjenester til befolkningen. Det er naturlig at KS har meninger om organisering og oppgavefordeling.
Skard er skuffet over at jeg ikke brukte begrenset spalteplass til å promotere de rekrutteringsprosjektene Psykologforeningen er opptatt av. Hver ting til sin tid. Innlegget mitt denne gangen handlet om noe annet.
Skal vi lykkes, må vi ta utgangspunkt i realitetene. Hele helsetjenesten må mobiliseres. Vi må få til en helt annen satsing på helsefremmende og forebyggende tiltak. Psykisk helse kan ikke bare være en oppgave for helsevesenet.
Ingen oppgitte interessekonflikter
