Medisinfri behandling og psykose

– Hva er prosjektets innhold?

– Jeg forsket på medikamentfri behandling for mennesker med psykose. Innen psykiatrien diskuteres stadig effekten av antipsykotika, og for noen år siden ble det iverksatt et prosjekt med økt fokus på medikamentfrie behandlingstiltak. Dette var basert på innspill fra Fellesaksjonen, som bestod av flere brukerorganisasjoner på dette feltet. I arbeidet ville jeg undersøke hvordan behandlingstilbudet opplevdes av brukerne, både pasienter og behandlere.

– Hvilke spørsmål stilte du for å finne ut av dette?

– Jeg hadde ti dybdeintervjuer med pasienter som var eller hadde vært registrert i et medikamentfritt behandlingsforløp, hver på ca. en time. Vi snakket først om bakgrunn og livserfaringer, og da fort sånt som handler om utenforskap, sykdom og erfaringer med helsevesenet. Så kom vi inn på hva som hadde skjedd som hadde ført til at de ønsket å slutte med medisiner, og hva slags erfaringer de hadde med det. Så snakket vi også om hva de opplevde som nyttig i behandlingen, og hva de mente kunne hjelpe akkurat dem. Jeg hadde også fokusgruppeintervjuer med behandlere, om hvordan de opplevde å jobbe med dette prosjektet.

– Hva fant du?

– Alle pasientene jeg snakket med var opptatte av og glade for å kunne velge medikamentfri behandling. De hadde også opplevelsen av å ha et bedret forhold til behandleren sin. Samtidig var det flere som valgte å fortsette med medisin, eller gå på medisin igjen, etter å ha erfart at det ikke fungerte så bra uten. Det var ofte vanskelig å velge behandling, fordi det kunne være vanskelig å vite hva som ville virke. Behandlerne var positive til å få flere «verktøy» i «verktøykassen», eller behandlingsmenyen, som musikkterapi og ulike gruppeterapitilbud. De var også bekymret for ressursbruk, om de kunne tilby disse pasientene tilstrekkelig behandling, og om det å prioritere de som ikke ønsket å gå på medisin kunne gå ut over andre pasienter. De var opptatt å respektere valgene pasientene tok, men bekymret for det de kunne oppleve som «dårlige» valg. I min analyse av dette kunne det føre til et behov for å distansere seg til krevende arbeidssituasjoner.

– Hvorfor er dette viktige funn?

– Det var viktig å evaluere dette nye behandlingstilbudet, da det har vært både omdiskutert og delvis uten faglig forankring. Min forskning har handlet om å løfte brukerens perspektiv på opplevelsen av å være i et slikt behandlingsforløp, og hvordan behandlerne opplevde å være i førstelinjen når dette ble innført. Det er viktig å få et så nyansert bilde av de ulike opplevelsene og kanskje mindre kjente problemstillingene som kan oppstå når man innfører nye behandlingsformer. Jeg mener artiklene fra denne studien er med på å nyansere debatten, med mål om at dialogen rundt medisinbruk kan bedres.

– Hvilke nye kunnskapshull har denne undersøkelsen avdekket?

– Vi er flere som har forsket på medikamentfri behandling etter at dette ble innført i alle helseforetakene i Norge fra ca. 2017 av. Min forskning har ikke målt effekt eller konkret telt hvor mange det har gått bra eller mindre bra med, det har andre sett på. Jeg mener prosjektet har bidratt til å nyansere brukerperspektivet med en rik beskrivelse av alle de ulike erfaringene man kan ha i møtet med behandling innen psykiatrien, fra både pasient og behandlere sitt ståsted.

– Hvordan har du ivaretatt brukermedvirkningen gjennom forskningsprosessen?

– I denne studien har jeg hatt et tett samarbeid med brukerorganisasjonen Hvite Ørn, og tre av deres medlemmer har vært medforskere i prosjektet. Jeg hadde også en medforsker som var ansatt som erfaringskonsulent i Helse Bergen. De har hatt mulighet til å påvirke utforming av prosjektet, hvilke spørsmål som skulle stilles i intervjuene, og de har også vært med i analysearbeidet etterpå. Alle medforskerne var medforfattere på den første artikkelen, og en var medforfatter på de to neste. Vi har også presentert forskningen sammen på ulike seminarer og konferanser. Min dør var alltid åpen for innspill og diskusjoner, selv om det garantert var et forbedringspotensiale for at dette kunne vært enda bedre.

– På hvilken måte tror du denne forskningen kan bli nyttig for fremtidens pasienter eller pårørende?

– Jeg tror det kan være fint å lese om de ulike behovene og erfaringene både pasienter og behandlere kan ha i møtet med debatten om medisinbruk. Kanskje det er lettere å få et inntrykk av dette gjennom sitater fra de erfaringene pasienter og behandlere har delt med meg, og at det kan bidra inn i en krevende og til tider polarisert diskusjon.

Vil du vite mer om prosjektet? Avhandlingen hennes kan leses her. Du kan ta kontakt med Christine Henriksen Ødegaard på Christine.odegaard@bergen.kommune.no