En av tre studenter oppfyller kriteriene til en psykisk lidelse: – Usannsynlig, mener psykiater

– At en tredjedel av studentene ved universitetene skulle hatt en moderat til alvorlige helseplager, er usannsynlig.

Det sier psykiater og professor ved Nord universitet, Ottar Bjerkeset.

Siden 2010 har Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) vist en trend med gradvis dårligere psykisk helse blant studenter.

I 2023 ble det gjennomført en tilleggsundersøkelse, som viser at omtrent en av tre studenter oppfyller de formelle kriteriene for en nåværende psykisk lidelse.

Når det gjelder kvinnelige studenter, oppfyller nesten halvparten av dem kriteriene.

Utspillet fra psykiatriprofessoren vekker harme blant studentene selv.

Student Anna Tolok ved Nord universitet er helt uenig med Bjerkeset.

Hun opplever tvert imot at tallene stemmer overens med virkeligheten og at det er mange studenter som har det vanskelig.

– Etter min mening kan du fortsatt gå på universitet, selv om du sliter med noe.

Hun er heller ikke overrasket over at selvrapporteringen er såpass høy.

– Det er fortsatt ganske mange som sliter med å fortelle at de sliter. Det er vanskelig å innrømme at noe er galt med deg.

Mener undersøkelsen må tolkes varsomt

Bjerkeset er ikke i tvil om at vi, av åpenbare grunner, står overfor en generasjon som generelt er mer bekymret og engstelig for krig, pandemier, dramatiske klimaendringer, fremtiden generelt og jobbutsikter.

Men han tror det er flere forklaringer bak de dramatiske funnene, og hvor stor den reelle forverringen av den psykiske helsa hos ungdommer og unge voksne de siste 10-15 årene, vet vi ikke eksakt.

Metodene i SHoT-undersøkelsen må diskuteres, mener Bjerkeset.

– Mange prosjekter fokuserer for tiden på denne påfallende økningen i plager hos de yngre. Paradoksalt nok har unge voksne for første gang i historien mer angst og nedstemthet enn de over 70, forteller han.

– Forklaringene bak disse funnene og eventuelle feilkilder kan være mange.

Bjerkeset mener at større åpenhet og måten vi snakker om psykiske problemer på, kan være en av flere forklaringer på hvorfor så mange studenter selvrapporterer større psykiske plager nå enn før.

Språket gjør oss sykere

Også Line Marie Warholm, psykolog og forfatter av boken «Foreldrerevolusjonen – Fire veier til robuste barn», mener det har skjedd en endring i måten vi snakker om følelser på.

– Barn i dag er ikke lenger nervøse dersom de reagerer med hjertebank når de skal holde presentasjoner foran klassen, da sier vi at de har «angst». Og det vi før kalte ungdomstid, kaller vi i dag for «depresjon».

Hun har inntrykk av at det snakkes mer om diagnoser enn faktiske følelser. Og det kan være et problem.

Når vi bruker disse ordene istedenfor å fortelle oss selv og hverandre at det er noe som plager oss, så mister språket innhold og verdi, mener psykologen.

– Vi blir ikke sykere av at vi snakker om vonde følelser, vi blir syke av måten vi snakker om det på.

– Vi må snakke mindre om psykisk helse, og mer om livet, døden og kjærligheten. Om skuffelser og avvisninger, og om følelsen av å ikke strekke til.

Mange vil ikke fortelle

Student Anna Tolok har selv følt på vonde følelser.

– For tre år siden hadde jeg det veldig tøft, men nå føler jeg meg ok. Jeg føler meg til og med energisk, engasjert og jeg vil bare hjelpe folk med mine erfaringer, sier Anna Tolok.

Nå bruker Tolok erfaringene sine, som frivillig i Peer Support og hjelper andre studenter gjennom aktivitetskvelder og en-til-en-samtaler.

Det har på mange måter blitt en lidenskap for Tolok.

Også hun opplever at studenter forteller at de har angst og depresjon uten å nødvendigvis være diagnostisert.

Men det er også veldig mange som ikke vil fortelle om hvordan de faktisk har det, mener Tolok.

– Mange prøver å bare være normal, være ok, fordi et er skummelt å innrømme at man ikke har det bra.

Men påvirker måten vi snakker om følelser hvordan vi har det?

– Ja, måten vi snakker om og forstår våre følelser på kan definitivt påvirke vår emosjonelle tilstand.

Det sier seniorforsker og professor i Folkehelseinstituttet, Børge Sivertsen. Han er en av forskerne bak SHoT-studien.

– Forskningen tyder imidlertid på at en endring i stigma over tid ikke ser ut til å kunne forklare den markante økningen av symptomer på angst og depresjon som vi observerer blant ungdom og unge voksne.

Sivertsen sier at undersøkelsen er representativ for gruppen man ønsker å studere.

– Tidligere forskning indikerer at deltakerne i SHoT-undersøkelsen ofte er de som finner temaet relevant, det vil si personer med et visst nivå av psykiske plager.

De aller sykeste har ikke kapasitet eller ønske om å delta, mens noen av de friskeste ofte ikke finner undersøkelsen relevant og derfor ikke svarer.

Oppfølgingsstudien bruker diagnoseverktøyet CIDI, som er et diagnostisk intervju som er laget om til et digitalt format:

– CIDI måler symptomer på angst og depresjon, men undersøker også varigheten og intensiteten av plagene, samt i hvilken grad de påvirker vår daglige funksjon.

– Dette gir oss et solid grunnlag for å estimere om en person lider av en depresjons- eller angstlidelse på et diagnostisk nivå.

– Hvor bør terskelen ligge?

Derfor tar Bjerkeset til orde for å se nærmere på spørreskjemaene som brukes, diskutere hva som er «normalverdier» og hvor tersklene og kriterier for «store psykiske helseplager» og mental sykdom bør ligge.

– Jeg har ikke selv erfaring med ren digital diagnostikk med CIDI, slik det er gjort i SHoT, og skal ikke uttale meg særlig om funnene der. Men forekomsten av psykiske lidelser virker veldig høy.

Han tror at intervju ansikt til ansikt kan luke ut feilrapportering og diagnostisering i SHoT-undersøkelsen.

Børge Sivertsen stiller seg tvilende til at resultatene ville sett særlig annerledes ut dersom undersøkelsen hadde blitt utført ansikt-til-ansikt.

– Tidligere forskning viser at ulike administrasjonsmetoder av intervjuer eller spørreskjemaer – enten det er via telefon, internett eller ansikt-til-ansikt – ikke signifikant endrer resultatene når det gjelder å estimere prevalensen av psykiske lidelser i befolkningen.

– Det jevner seg ut. Når vi spør så mange tusen som vi gjør, så vil det sannsynligvis ikke spille noen rolle.