Denne uka har støtte- og omsorgserklæringene fylt norske mediers spalter. Det skjedde etter at stortingsrepresentant for Rødt Bjørnar Moxnes pekte på psykisk uhelse som problemet, da han ble tatt for fem nye butikktyverier.

Og Moxnes har sikkert et godt poeng – han kjenner nok seg sjøl best. Den tidligere Rødt-lederen og stortingsrepresentanten har vært gjennom en tøff periode etter solbrilletyveriet på Gardermoen, som medførte at han trakk seg som partileder. Mediekjøret i sommer var av sorten som utvilsomt er på grensen til det et menneske kan tåle.

Når han denne uka må tåle på nytt å bli avslørt for hele Norge som butikktyv ikke én, men fem ganger er det ikke tvil om at både selvbildet, selvtilliten og psyken kan få seg en knekk.

Belastende

Medias omtale av kriminelle forhold er åpenbart belastende for de involverte – både ofre og gjerningspersoner. Likevel er det nødvendig og selvsagt at det gjøres. Som den fjerde statsmakt skal media følge med de tre andre statsmaktene, det gjelder også den dømmende. Åpenhet i rettsvesenet sikrer likhet for loven og gir beskyttelse mot maktovergrep. Men er også belastende.

Ett av forholdene som sjelden omtales fra rettssalene og fra rettens dokumenter er tiltaltes eller domfeltes psykiske helse. Det anses ikke ofte som en viktig nok faktor, og er dessuten å anse som for privat til å gi bred omtale. I enkelte tilfeller blir gjerningspersonens psykiske helse et sentralt tema, men oftest i tilfeller der det er spørsmål om tilregnelighet.

Etter å ha lest utallige dommer fra Vesterålen tingrett, seinere Midtre Hålogaland tingrett og Hålogaland lagmannsrett, kan jeg si at psykisk helse langt oftere er tema i rettssalen enn i medienes omtale av rettssaker.

Kriminelle sliter nok oftere med psykisk uhelse enn gjennomsnittet av befolkningen. Angst, selvmedisinering og svekket impulskontroll er ikke uvanlig. Selvdestruktiv opptreden er ikke ofte tema, men åpenbart. Særlig hos såkalte gjengangere.

Uforståelig

For mange som begår kriminalitet er anonymitet å foretrekke. Man skammer seg over handlingene og vil mest av alt at det skal gå i glemmeboka. For Moxnes var dette ikke et valg. Posisjonen hans, først som partileder, seinere «bare» som stortingsrepresentant, gjør at mediene velger å fortelle hvem lovbryteren er. For som medlem av den lovgivende forsamlinga er det verre å bryte loven. Og en som har bedt om, og fått, folkets tillit i valg må regne med å stå til ansvar for egne handlinger.

Derimot er det vanskelig å forstå medias nærmest unisone hyllest av at Moxnes nå ønsker å søke hjelp for det han omtaler som et psykisk helseproblem.

Det er bra at han gjør det, for all del. Og media bør også ta hensyn til hans fysiske og mentale helse. Men fortjener han hyllest, slik det framkommer på lederplass i avisa Vårt Land og i VG?

Ansvar

Kriminalitet av den typen Moxnes har begått er et stort problem i norsk detaljhandel. Og har mange steder økt etter at selvbetjeningskasser ble innført. Enkelte steder er selvbetjeningskassene fjerna, for eksempel på Biltema på Sortland. Andre steder svekkes omsetning og overskudd som følge av småtyverier. I verste fall trues arbeidsplasser og bedrifter av svinnet ingen vet hvor blir av. Slikt fortjener en reaksjon fra samfunnet. Både for at den enkelte skal se at det ikke lønner seg å stjele, og for at andre skal bli avskrekket.

Til grunn for at vi kan straffe mennesker gjennom rettsvesenet ligger det at mennesket sjøl har et eget ansvar for sine handlinger. Det ansvaret har alle som er regnet som tilregnelige – og det skal ganske mye til for å falle utenfor denne kategorien. Man har alltid et valg, før varen tas med ut av butikken; skal jeg betale for den, eller skal jeg stjele den?

Da blir det for lettvint å peke på psykiske helseproblemer, når man blir tatt med buksene nede. Og det blir for lettvint å ta fram silkehanskene når en som forsøker å kombinere å være stortingsrepresentant med å være butikktyv, peker på det.