Det er noe som skurrer når en av tre selv har opplevd eller kjenner noen som har opplevd ikke å få nødvendig helsehjelp gjennom det offentlige ved psykiske helseplager. Det er dessverre ikke uvanlig å få beskjed om at «du er ikke syk nok til å få hjelp» eller «ventelistene er så lange, det er ikke noe poeng»? Derfor er det særlig fem utfordringer vi må løse bedre fremover.

Det er mange som ikke oppsøker hjelp for psykiske plager. Kun 13 prosent av dem med symptomer på depresjon og 25 prosent av dem med symptomer på angstlidelse, søker hjelp for plagene sine. Dette er urovekkende tall som understreker at terskelen for å be om hjelp er for høy.

Ett viktig tiltak vil være å etablere rask psykisk helsehjelp i alle kommuner. En tjeneste uten krav til henvisning og hvor behandling og oppfølging skjer i tverrfaglige team. I dag er det ca. 70 kommuner som har dette. I 2030 bør alle kommuner ha slike lavterskeltilbud. Det er ambisiøst, men vi kan ikke la så mange streve med plager som kan utvikle seg til mer alvorlige helseutfordringer.

Mange som ber om hjelp, får det ikke. Andelen mennesker som avvises når de ber om hjelp, øker og pasientene er sykere enn før. De som blir avvist, blir i stor grad overlatt til seg selv. Derfor er det virkelig bekymringsfullt at det foregår en nedbygging av kapasitet i psykisk helsevern, gjennom at fritt behandlingsvalg er avviklet og som en konsekvens av en svært krevende sykehusøkonomi. Når flere sliter med psykiske lidelser må vi øke kapasiteten og kompetansen.

Ingen skal avvises når de blir henvist til psykisk helsehjelp. I stedet må man få veiledning videre og anbefaling om annen aktuell behandling eller oppfølging. Barn og unge skal ha rett til vurdering og møte med fagperson innen tre uker når de er henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

Heldigvis er det mange av dem som får hjelp. Men vi vet også at mange får det for sent. Ventetid betyr usikkerhet, utrygghet og livet settes på vent. Kanskje blir man sykemeldt fra jobb eller er borte fra studier – og ute av stand til å delta i sin egen hverdag. Det kan også være en særlig tung belastning for pårørende. I noen tilfeller vokser også helseproblemene seg større mens man venter.

Det må en kapasitetsøkning til i psykisk helsevern for å redusere ventetiden både før og underveis i behandlingen. Sykehusene har selv anslått at det er behov for minst 7 prosent økning i døgnbehandling og minst 15 prosent i poliklinisk behandling frem mot 2040. Det er en framskriving vi bør legge til grunn – og det haster særlig med å øke kapasiteten i å behandle spiseforstyrrelser.

Mange blir kasteballer i systemet. Mange som sliter med alvorlig psykisk sykdom sier de kjenner seg igjen i utsagnet om at «man må være ganske frisk for å være syk». Man trenger hjelp, men møter et system som er så komplekst at man ikke klarer å be om det. Vi vet at mange opplever å ikke få et helhetlig helsetilbud. Det svikter ofte i overgangene mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste, men også i overgangen fra å være ung til å bli voksen. De ulike delene av det offentlige snakker ofte for dårlig sammen. Og, opplevelsen mange sitter igjen med er at man er en kasteball i systemet og overlatt til seg selv.

Flerfaglige team, såkalte FACT-team fungerer godt for å hjelpe mennesker med alvorlige psykiske lidelser og teamene samhandler på tvers av grensen mellom sykehus og kommuner. I kommunene vil vi i årene fremover trenger betydelig flere sykepleiere med master i psykisk helse, rus og avhengighet, om vi skal hjelpe pasientene på riktig måte.

For å sikre at unge som trenger spesialisert helsehjelp ikke må starte et nytt behandlingsforløp i sårbar alder, bør vi utvide aldersgrensen i barne- og ungdomspsykiatrien til 25 år. Dette sikrer at unge pasienter, som trenger kontinuitet i behandlingen, ikke må starte et helt nytt behandlingsløp når de fyller 18. Stabilitet i skole- og studietiden kan være helt avgjørende for mange.

Så til noe som er alvorlig. For mange mennesker opplever at hjelpen de får, ikke hjelper. Dette er ikke en kritikk av fagfolkene som jobber i psykisk helse, men det er en kjensgjerning at det er alt for lite systematikk i tilbakemeldinger og evaluering av kvaliteten på det psykiske helsetilbudet. Faktisk fant Riksrevisjonens at nesten 30 prosent av lederne i barne- og ungdomspsykiatrien mener poliklinikken de leder bruker behandlingsmetoder som har et for svakt kunnskapsgrunnlag. Slik kan vi ikke ha det.

En ting er sikkert. Vi må lykkes bedre i å forebygge og behandle psykisk sykdom fremover. Hvis sikkerhetsnettet svikter, vil stadig flere av de mest sårbare blant oss streve med livet. Det må vi gjøre noe med!