I yrker hvor man ikke blir påført for eksempel belastningsskader og psykisk uhelse, er det større sjanser for at man holder ut i noen ekstra år. Mange gjør det i dag også, uansett yrke, for de vil så gjerne jobbe. Mens andre gjerne vil nyte pensjonisttilværelsen, før helsa slår feil og livet tar slutt. Mange venter med å oppfylle drømmer til de går av med pensjon, og for en del blir det for sent.

Jeg er sterkt i tvil om dagens unge fastleger, sykepleiere, lærere, bønder og mange andre yrkesutøvere som er under stort press, kommer til å stå i jobben til de blir pensjonister, uansett om pensjonsalderen blir hevet eller ikke.

Les også

Kan den siste bonden slukke lyset etter seg?

Mange av dem ødelegger helsa si og blir uføre, mens andre bytter til et annet og mindre belastende yrke.

Frafallet er stort i en del yrker allerede. 40.000 utdannede lærere, jobber ikke lenger i skolen. Det samme gjelder for 17.000 sykepleiere. Man hadde ikke hatt mangel på lærere og sykepleiere, om de hadde fått levelige arbeidsvilkår.

Antallet bønder går stadig nedover, mens de som blir igjen må løpe enda fortere. Jeg tviler på at de som jobber flere årsverk, kommer til å bli særlig gamle som bønder. De brenner lyset i begge ender, og det går utover kroppen både psykisk og fysisk. Vi har kanskje bare ett liv, og det bør vi ta best mulig vare på. Du får ingen takk, verken når du blir ufør eller minstepensjonist.

Jeg synes egentlig regjeringen begynner i feil ende. Stadig flere unge faller ut av skolen og dermed arbeidslivet. Det er her man må sette inn hovedinnsatsen, og ikke i forhold til de eldste i arbeidslivet. Å gjøre de unge motiverte og i stand til å få seg et normalt liv og bidra til samfunnet, må være førsteprioritet hos regjering og storting.

Årskullene av unge i dag, er fra før mye lavere enn tidligere generasjoner, og det å la de eldste jobbe enda lenger, blir bare behandling av symptomer i en velferdsstat som langt fra er frisk. Den lekker som en sil, hvor hullene blir større og flere, mens pengestrømmen som trengs, ikke holder tritt.

Hva skjer om noen tiår hvis vi ikke tar tak, og bare lar de unge falle av lasset i et økende omfang? For at det skal være mulig å overleve for de som ikke har helse til å jobbe lenger, så må noen faktisk arbeide og betale skatt, for å holde samfunnsmaskineriet i gang.

Et samfunn hvor stadig flere havner utenfor arbeidslivet vil til slutt kollapse, for det vil ikke finnes nok penger til å opprettholde velferdsgodene. At stadig flere blir uføre før de har arbeidet en eneste dag, bør få alarmen til å gå hos de som styrer landet vårt.

En tredjedel av studentene ved universitetene rapporterer at de har moderate til alvorlige psykiske helseproblemer. Og det lenge før de har fått prøve seg på de store utfordringene som de fleste opplever med årene. Hvordan skal de kunne takle livet som voksne?

Man har ikke angst, selv om man har et hjerte som truer med å poppe ut av kroppen, når man fremfører noe for klassen. Og man er ikke alvorlig deprimert, selv om livet går en imot av og til. I dag virker det som det er likhetstegn mellom ungdomstid og depresjon. Det å leve er ofte ingen dans på roser, men man er ikke nødvendigvis psykisk syk for det.

Hva skjer om noen tiår hvis vi ikke tar tak, og bare lar de unge falle av lasset i et økende omfang?

Livet gir oss noen slag innimellom, og gjerne knyttnever midt i fleisen, men vi må kravle oss opp og kommer som regel styrket ut av det.

– Vi blir ikke sykere av at vi snakker om vonde følelser, vi blir syke av måten vi snakker om det på.

– Vi må snakke mindre om psykisk helse, og mer om livet, døden og kjærligheten. Om skuffelser og avvisninger, og om følelsen av å ikke strekke til, sier psykolog og forfatter Line Marie Warholm til NRK.

Les også

Det er noe riv ruskende galt med helsevesenet når det preges av ostehøvel og bunad

«Curlingbarna» er et begrep som brukes om de som har foreldre som har kostet unna alle hindringer. Om man ikke lærer seg å takle livet fra man er liten, men har en mamma og pappa som til stadighet ordner opp, så blir man skjør.

Etter hva jeg har skjønt, så fungerer skolen omtrent på samme måte. Men å la barn og unge få slippe det de synes er ubehagelig, hjelper dem ikke til å bli selvstendige individer.

Kanskje man burde sendt de unge på treningsleir ala Kompani Lauritzen, for å utfordre dem og tvinge dem ut av komfortsonen? Der lærer de å mestre livet, og vokser på å utfordre seg selv. Selvtillit og mestringsfølelse øker, og man blir i stand til å takle livet bedre.

For det kan ikke være sånn at de eldste skal jobbe til de dør, mens de unge lever på trygd.