Jeg begynte som fersk lege på Åsgård sykehus for 51 år siden. Sykehuset var den gang det eneste psykiatriske behandlingstilbud til mennesker i Troms og Finnmark, bortsett fra noen få bosteder for langtidspasienter. Sykehuset hadde om lag 400 pasienter. De fleste var langtidspasienter, det vil si de bodde der fast. Deres privatområde var en seng, et nattbord og et skap på rom sammen med 3-6 personer.

Jeg oppdaget også ganske snart at unge pasienter som kom inn, ofte ble ”gjengangere”. Etter 3-4 innleggelser, ble de også langtidspasienter, som regel med mer uro og protest enn de ”gamle”. Det manglet ikke på idealisme og ambisjoner hos oss som jobbet der, men det var vanskelig å endre det slik samfunnet rundt oss fungerte. Å bli psykisk syk var en skam, for den det gjaldt og for familien. Det var lettest å gjemme det bort på et sted langt borte.

Men mange av fagfolkene som jobbet det hadde andre ambisjoner. Team reiste ut fra sykehuset til kommuner fra Harstad til Kirkenes for å samarbeide med lokale fagfolk. Slik ble vi bedre kjent med miljøet der våre pasienter kom fra, kunne samarbeide om oppfølging etter utskriving og i noen tilfelle unngå innleggelser. På våre reiser samarbeidet vi også direkte med pasienter og dere pårørende, og fikk se resurser de hadde som var skjult for oss inne på sykehuset.

Selv om reisevirksomheten tok mye tid, og vi bare kunne betjene noen få kommuner, ble den opplevd som meningsfull. Når en psykisk krise oppsto hos en pasient, var det nyttig å kjenne dens hjemmemiljø og lokale fagressurser. Det var lettere å gi et raskt tilbud der det trengtes før krisen fikk utvikle seg til full katastrofe, noe som først og fremst var bra for pasienten, men også billigere og bedre for oss som jobbet i systemet.

Vi lærte oss også å lytte til pasientene og ta deres erfaringer på alvor. En mann sa: ”Hvorfor får jeg aldri komme inn når jeg ber om det, men blir sendt med tvang når jeg ikke vil det?” Han brukte å bli sendt tre timer med politi og håndjern. Var uregjerlig når han kom inn og måtte ofte legges i belte og gis neddopende medisin. En ressurskrevende og plagsom situasjon for alle parter. Vi ble enig om å ta imot ham når han ba om det. Etter det var det slutt på politieskorte, reimer og neddoping. Han sa ifra når han kjente at det holdt på å glippe og ble tatt på alvor og tatt imot.

Dessverre ble slike frivillige ordninger avsluttet da Åsgård hadde en bemanningskrise i 1980. Da ble all frivillig behandling stengt av sykehusets styre, for å redde tvangstilbudet. Fungerende fagmiljø ble brutt opp, fagfolk sluttet. Sykehuset brøt sammen. Nye fagfolk måtte hentes til høy pris sørfra for langsomt å bygge det opp igjen.

På 70-tallet reiste vi også mye ut av avdelingene med pasienter, mest til steder i nærområdet, men også til utlandet. Når vi kom ut av institusjonen oppdaget vi ressurser hos pasientene som vi ikke så inne på avdelingen. Pasienter som var initiativløse og deprimerte inne i avdelingen, fikk nytt liv, tok initiativ til fisketurer og matlaging. Noen langtidspasienter kunne utskrives etter slike turer. Vi fagfolk forsto bedre at muligheten for å friskne til av en psykisk lidelse, har mye med livssituasjonen og fremtidshåp å gjøre. Blir man fratatt sin verdighet, sine fremtidsmuligheter, sin selvstendighet, sitt håp, hvordan kan man da bli frisk?

Våre erfaringer og liknende erfaringer fra andre områder førte til en rekke rehabiliteringsprosjekter. Å komme ut av institusjonen etter 10-20 år var ikke så lett og krevde mye oppfølging og bearbeiding av lokalsamfunnene. Mange pasienter fikk sitt eget hjem, en ny stolthet, nytt håp.

Ved å lytte til pasienters erfaringer forsto jeg at psykisk lidelse var så mye mer enn en sykdom. Det er en personlig eksistensiell krise som raskt kan bli en katastrofe om den ikke får hjelp til riktig tid. Da er det viktig å bli møtt av rolige, trygge, helst kjente mennesker. Også familien rammes av katastrofen og trenger hjelp og støtte.

Men jeg erfarte at ”hjelpen” lett kunne gjøre situasjonen verre og føre til kronisk uførhet. Å komme inn på et psykiatrisk sykehus langt borte, med fremmede, urolige pasienter, fremmede pleiere og ”forståsegpåere” kunne være skremmende. Medisinene kunne føre til at du ikke kjente deg selv og dine egne reaksjoner igjen, og var sannsynligvis gitt i store doser på grunn av lang transport. Og ingen visste hvordan du var som ”normal”.

I den Hippokratiske legeed, som vi leger har avlagt, lover vi å hjelpe de som trenger det og å unngå å skade.

Institusjonspsykiatrien slik den fungerte, skadet i mange tilfelle pasientene. Heldigvis var det nye planer på gang. I hele Troms og Finnmark var det planlagt å bygge opp psykiatriske sentra. Det ville gi mulighet for nærhet mellom pasienter, deres familier og lokale fagfolk. Det tok flere tiår å bygge opp disse psykiatriske sentrene i våre fylker. Selv reiste jeg ukentlig i fire år til Harstad, for å dekke psykiatertjenesten og utdanne lokal psykiater. Å etablere gode fagmiljø er viktig. Det krever ro, støtte og stabilitet.

Tror dere virkelig at dere vil spare ressurser på det? Mest sannsynlig vil dere føre psykiatrien 50 år tilbake i tid og skape mange nye langtidspasienter.

Det har gledet meg å se hvordan man har klart å bygge opp gode tilbud rundt i våre to fylker. Selv jobbet jeg i flere år ved Distriktspsykiatrisk senter for Tromsø og Karlsøy. Der etablerte vi team som reiste ut til pasienter i alvorlige kriser, samarbeidet med pasient, familie og lokale fagfolk. På den måten kunne vi ofte unngå innleggelser, eventuelt redusere det til få dager. Medisiner ble bare brukt der det var absolutt nødvendig. Jeg opplevde at den tilnærmingen til psykotiske og andre alvorlige kriser var langt mindre traumatiserende og bedre ivaretok menneskers behov og verdighet.

Ut i fra mine erfaringer er det med stor forferdelse jeg leser forslag fra styret i Helse Nord om nedleggelse av flere distriktspsykiatriske sentra.

Forstår dere i hele tatt hva dere gjør? Forstår dere hvilke ekstra lidelse og utrygghet dere påfører mennesker med alvorlige psykiske lidelser? Tror dere virkelig at dere vil spare ressurser på det? Mest sannsynlig vil dere føre psykiatrien 50 år tilbake i tid og skape mange nye langtidspasienter.

Kjære Marit, Renate og resten av styret. Kjære Ingvild og Jonas. Tenk dere om. Lytt til de pasienter som har uttalt seg. Lytt til de som har erfaring. Legger dere ned sentrene nå, kan det ta nye 10-20 år å bygge opp tilsvarende fagmiljø. Har ikke Norge råd til å gi de som sliter psykisk et verdig behandlingstilbud?