14. januar i fjor skrev jeg i en kronikk i Agderposten: Etter pandemi er det for oss som helsepersonell lett å se at mange strever mer, og at fremtidsbildet for 2023 oppleves som usikkert og bekymringsfullt for mange.
Min drøm om framtidens psykiske helsetjeneste
Mye av det jeg skrev om da handlet om det å ha dårlig økonomi og hva det gjør med enkeltmennesket når husholdningsinntekten ikke strekker til.
I året som har gått har flere stemmer etterlyst hvordan vi som samfunn tar vare på de som strever økonomisk, da vi vet at bekymringer og skam om egen økonomi kan ha alvorlige konsekvenser på helse og livskvalitet. Dyrtid som gjør at vi ikke klarer å leve som før, påvirker psykisk helse, livskvalitet og ikke minst sosial inklusjon.
Ulikhetskrisa politikerne snakker om er i realiteten en eksistensiell krise for mange. Vi erfarer at mennesker vi bryr oss om eller som lever i vår omkrets permitteres, mister jobben, den lokale arbeidsplassen blir lagt ned. Noen må gi tapt, og mister både hus eller leilighet. Fremtidsbildet beskrives enda mer usikkert og bekymringsfullt i 2024 enn i året som var. Det er rett og slett skummelt.
I tillegg hører vi daglig i nyhetsbildet om den store mangelen vi vil ha på helsepersonell i årene fremover. Agder fortsetter også å være høyest på andel uføre i landet, og vi ligger høyest på andel brukere av beroligende midler, smertestillende og sovemedisiner. Vi har også en noe lavere levealder enn landsgjennomsnittet. Eksemplene belyser de store samfunnsutfordringene vi har i Agder. De er mange.
En annen alvorlig krise er hvordan vi som samfunn og egder vil møte den sterke økningen i antall psykisk syke blant våre barn, unge, voksne og eldre. Tidlig innsats og forebygging handler ikke bare om hvilke tjenester kommunen eller sykehuset vil være i stand til å gi, men også om at vi som innbyggere må ta mye sterkere ansvar for oss selv og egen psykisk og fysisk helse.
Vi kan ikke forvente at helsepersonell skal behandle oss til vi er helt friske. Det er ikke alt som skal fikses. Ikke alt skal bli «bra» på den måten at det blir «perfekt». Noen ganger handler det om bra nok. Eller at hjelpen handler om å lære oss å leve med noe som kan være vanskelig. Å gjøre livet til noe som er greit. Dette kan også innebære at vi for eksempel må stå i jobb lengre, eller bo lengst mulig hjemme for å redusere behov for omsorgsboliger og eldrehjem vi i realiteten ikke vil ha helsearbeidere til å bemanne.
Legger vi til det aktuelle nyhetsbildet om alt fra knivstikking, vold i nære relasjoner, drap, konflikter og krig blir håpløsheten komplett. Et dystert fremtidsbilde blir stående igjen for veldig mange av oss. Det er lett å bli nedstemt og pessimistisk for fremtiden.
Puh!
Er det bare meg, eller trenger vi en aldri så liten «vaksinasjon» mot alt det negative for også å se det positive igjen?
Det er sjeldent at jeg hører noen snakke om det å ha tro og håp om et godt liv. Med dette mener jeg tro og håp om at vi har – og skaper oss – liv som også har stor andel glede, mening, mestring, nærhet og kjærlighet til andre i seg. Tro og håp i forhold til hva som er mulig å få til for å skape «det gode liv» i Agder oppleves som litt glemt. Det kan til tider virke som om vi har mistet visjonen om det å bygge oss gode liv i Agder. Vi trenger fremtidstro og optimisme på at det for eksempel er mulig å skaffe barn og unge gode vilkår og et godt utgangspunkt for å leve gode liv i Agder. Vi må tro på at vi sammen kan oppfostre neste generasjon til å lære seg til å være fornøyd med det som faktisk er godt nok.
Og kanskje må vi ta en liten runde med oss selv også om hva det gode liv, egentlig er. Det gode livet blir fort det samme som et perfekt liv. Et liv uten plager og uten ubehag. Hvor vi får det vi ønsker oss, og aldri opplever en nedtur. Et liv som det nesten er umulig å oppnå for noen hver av oss. Men kan vi ikke enes om at det gode liv også kan være et liv som er godt nok? Hvor oppturer avløses av nedturer og hvor nedturene igjen blir oppturer. For det er faktisk sant: Uten ned, ingen opp. Kan ikke det gode livet være å mestre. Mestre det å leve med de utfordringene og plagene vi har. At vi faktisk ikke alltid blir helt friske, men friske nok til å leve et liv vi kan være fornøyde med. Et liv som er godt nok og ikke nødvendigvis perfekt.
Forstå meg rett: Det er riktig og viktig å ta på alvor det som er vanskelig og utfordrende, men det er minst like viktig å ta på alvor det som er godt – det som gir mening, glede og mestring. Mister vi troen på at vi har muligheten til å endre, forbedre, ja i det hele tatt oppnå gode liv, mister vi det helt unike ved mennesket: Evnen vi har til å tenke og reflektere.
Dette er verktøyene vi har tilgjengelige for å skape oss det vi trenger og vil. Menneskehjernen er redskapet, og valgene vi tar gir oss resultater deretter. Vi kan velge hva godt nok er for oss. Dermed også velge hva målene er for det livet som vi skal oppleve som godt.
Det er selvfølgelig umulig for et enkeltmenneske å løse verdensproblemer som krig, hungersnød eller klimakrisen. Enkeltmennesket kan heller ikke løse de levekårsutfordringene vi har i Agder i dag.
Men det spennende er at vi hver og en kan jobbe med oss selv. Litt etter maurtue-prinsippet tror jeg at alle kan hjelpe til – i hvert fall litt. Det er her jeg har tro og håp om at vi kan endre og forbedre egne liv, men også gjennom fremtidsoptimisme og tro påvirke andre – hverandre – til å få det gode liv i Agder til. Å feie for egen dør betyr i realiteten at istedenfor å spørre hva andre kan gjøre for deg, må vi spørre oss selv: Hva kan jeg selv gjøre for å skape meg et godt liv? Kan jeg bidra til å skape et godt liv hos andre? Istedenfor et du og jeg blir vi slik et oss og vi.
For et par somre siden hadde jeg og barna mine som mål å være trofaste mot kampanjen «Har du mistet noe?» Det handlet om å være oppmerksom på det en mister av ting i havet når vi bruker det, alt fra taubiter til plastemballasje til fiskeredskaper. Vi kan ikke fjerne all forsøpling, men vi kan skape en glede og tro på endring gjennom hvert lille tiltak vi sammen gjør. Målet var selvfølgelig å redusere mengden av plastavfall i sjøen.
Vi fikk en bra sommer, og vi fikk vår egen og andres plast med hjem. Det ga mening og glede å bidra til å holde havet rent. Kunne vi fått noe lignende til om de gode liv i Agder? Kan vi løfte fram og snakke om alt det som er bra i Agder? Er det mulig å løfte fram tro og håp om gode liv og en fremtid som har i seg optimisme på denne måten? Jeg håper det.
For er det en ting jeg vet er gjeldende i terapirommet, så er det at både pasient og terapeut må tro på forbedring for at endring skal skje. Vi graver oss ikke ned i symptomene som belaster for å skape endring. Istedenfor setter vi fokus på pasientens ressurser og forsterker disse. Tanken er at det positive skaper mer positivt! At vi sammen løfter fram ressursene til pasienten.
Kanskje en folkehelsekampanje om det positive ved å bo og leve i Agder kan være «vaksinasjonen» mot det negative. For ingen forbedring eller endring skjer om vi holder fast ved holdningen om et «surt liv på det blide Sørland», selv om vi må fortsette å jobbe med levekårsutfordringene i vår region. Jeg utfordrer dere derfor til å dele med andre hva som utgjør det gode livet i Agder – kanskje vi kan starte en slags stafett hvor vi etter prinsippet «gi det videre» deler det som er godt i Agder med hverandre? Jeg håper du som leser tar utfordringen!
Jeg tror på et godt liv for alle på det blide Sørland. Vi trenger mer fremtidstro og optimisme i Agder.