55 prosent flere har henvendt seg til pasient- og brukerombudet om psykisk helsevern de siste fem årene. Det kommer fram i årsmeldingen fra ombudet.
– Det er et paradoks når de som er sykest, og gjerne dårligere enn andre psykisk syke pasienter i kommunen, får lite eller ingen hjelp. Her har norsk helsevesen mye å hente på å bli bedre, sier pasient- og brukerombud Jannicke Bruvik.
Flest av de som kontakter ombudet er midt i livet. De tar enten kontakt på vegne av seg selv, foreldrene sine eller barna sine.
«Pasient har fått avslag på DPS. Fastlege ønsker å påklage avvisning, men rekker ikke klage innen frist, og ny henvisning må sendes. Denne avvises også. Kommunen har ikke passende tilbud til pasient.»
Bruvik mener færre døgnplasser er en del av forklaringen på hvorfor flere ikke får hjelpen de har krav på.
– Det har dessverre vært sånn at man har fått kuttet en del ned på døgnplasser. Vi vet at en god del av langtidsplassene er brukt av pasienter som er på tvungen psykisk helsevern og som har gjort noe straffbart.
– Det gjør at det blir enda færre døgnplasser til de som ikke har gjort noe straffbart. Det er nok en blanding mellom at ressursene er mindre og kanskje det er mer oppmerksomhet om psykisk helsehjelp. Det kan gjøre at det er lettere å be om hjelp.
– Kan det være at flere tar kontakt fordi man har mer kunnskap om dere?
– Jeg tror nok det kan ha noe med det å gjøre også.
«Pasient er henvist DPS, men henvisningen er avvist med begrunnelse av at symptomene ikke er sterke nok. Pasienten får ikke komme tilbake på jobb før symptomene er mindre.»
Over 20 prosent av de som kontakter ombudet om psykisk helsevern, gjør det fordi de har fått avslag på henvisning til spesialisthelsetjenesten.
– Det er ofte sånn at en pasient blir henvist til spesialisthelsetjenesten når fastlege og kommune ser at de ikke klarer å gi god nok hjelp til pasienten i kommunen. Når spesialisthelsetjenesten da avviser, blir man stående i en limbo. Noen får ingenting, fordi kommunen har ikke kompetanse og er redde for å gjøre det verre. Ordentlig syke pasienter må dermed vente på å bli sykere for å slippe til spesialisthelsetjenesten, sier Bruvik.
Pasient- og brukerombudet svarer også på spørsmål på Ung.no. Der får de inn mange spørsmål fra ungdommer som går på psykisk helsetjeneste, DPS og BUP.
– Noen begynner på en utredning eller behandling, og så går behandleren ut i ferie eller barselpermisjon. Da bråstopper behandlingen, og det er selvsagt veldig uheldig. Man ville aldri gjort dette med en pasient med kreft eller annen somatisk sykdom. Men det skjer dessverre i psykiatrien.
«Pasient er under utredning på DPS. Pasienten må utsette en time da hen ikke har nok penger til å betale egenandel. Ber om å få timen utsatt i en uke. Pasienten ringes opp av lege som råder pasienten til å avslutte utredningen i stedet for å utsette slik at andre pasienter slipper til.»
Pasient- og brukerombudet mener at hvor man bor, hvem man er og om man har ressurssterke pårørende påvirker når og hvilken psykisk helsehjelp man får.
– Det er rett og slett ulik størrelse på kommunene, og ulik kompetanse. Små kommuner har ikke spisskompetanse på alle problemområder, og det kan man ikke forvente heller. Men da må spesialhelsetjenesten komme inn med veiledning slik at kommunen likevel kan gi et forsvarlig tilbud.
«Fastlege og legevakt har ved flere anledninger henvist en pasient til DPS. DPS avviser henvisningene. Pasient får beskjed om at hen er for syk til at kommunen har et tilbud, og DPS sier at pasienten ikke er syk nok.»
Hun legger til:
– Vi ser at en pasient i én kommune kan få dårlig oppfølging, mens i nabokommunen fungerer det godt.
Nedleggelser og samhandling er nøkkelord, mener ombudet.
– Det viktigste er å se på alle nedleggelser i psykisk helsevern på døgnplasser. Mange er det vi kaller svingdørspasienter innen psykisk helsevern, de har kroniske sykdommer og blir ikke friske. Noen krever hyppige innleggelser. Hvis man ikke får tett oppfølging i kommunen, får man tettere innleggelser. Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten er nødt til å samarbeide. En pasienter som skrives ut må få et planlagt opplegg når man kommer hjem. Det er for mange som skrives ut til nesten ingenting i kommunen.