Bakeribygget er i dag er et usedvanlig vakkert gammelt bygg og et «landemerke». Et landemerke ikke bare på Moholmen men også i Mo i Rana. Når jeg sier «i dag» er det fordi det ikke alltid har vært like vakkert. Og når jeg sier «usedvanlig» tenker jeg ikke bare på hvor vakkert bygget er utvendig, men mere på den hjertevarmen og romsligheten som er inne i bygget og det hjelpetilbudet som gis innen psykisk helse eller rus. Mer om det senere.

Rana kommune kjøpte bygget allerede i 1981. På 80- og 90-tallet og tidlig 2000-tall sto bygget delvis til forfall innvendig. Utvendig blei det satt i brukbar stand. Men det var mange som lurte på om også dette gamle bygget ville bli revet. Slik det har skjedd med andre bygg.

Bygningen står i den eldste delen av byen på Moholmen. Det ligger perfekt til sammen med flere andre fine og velholdte bygg. Bakeribygget blei bygd av handelsmannen Lars Aagaard Meyer, sto ferdig i 1909 og er sentralt i L. A. Meyers historie.

Bakeribygget har fått navnet fordi det i sin tid huset et bakeri i 1. etasje og det var møbelforretning i 2. etasje. Senere har det vært ulke handelsaktiviteter i bygget. Sportsforretning, bokhandel, møbelsnekkeri og i 3. (på loftet) hadde Harald Myrvang og Elisabeth Alsos Strand kunstatelier i mere enn 25 år.

Som innflytter til Mo i Rana på midten av 70-tallet har jeg mange ganger gått gjennom den gamle koselige trehusbebyggelsen på Moholmen. En liten oase av bygningsmessig gammel historie og en del av byens røtter.

Det var mange som snakket om dette bygget tidlig på 2000-tallet. Skulle det rives? Ville det bli tatt vare på? Hva kunne det brukes til?

I forbindelse med psykiatrireformen tidlig på 2000-tallet og overføring av ansvar for større deler av psykiatritilbudet fra staten til kommunene vedtok Rana kommunestyre i 2006, etter mye skepsis og dels motstand, å restaurere Bakeribygget og ta det i bruk som et arbeids- og aktivitetstilbud. Innspillet om å ta bygget i bruk som senter for psykisk helse kom blant annet fra Birgit Granhaug som også ble dens første daglige leder.

Fra 2006–2008 gikk jeg flere ganger forbi denne store trebygninga. Så nysgjerrig inn gjennom vinduene der gulv og vegger var revet vekk. En kunne se rett ned på grus og ugress under der gulvene hadde vært.

Seint på høsten/tidlig vinter i 2008, før bygget var helt ferdig restaurert og åpna, var eg så heldig å treffe Birgit. Ho og hennes mann Morten som jobbet på bygget da, inviterte oss inn for å se hvordan det hadde blitt. Det lyste stolthet av dem begge to. Stolthet av hva kommunen hadde fått til og hva de sjøl hadde bidratt med av innspill og gode råd.

Det nye flotte treverket som var brukt i tak, gulv og vegger. De flotte gamle søylene som er bevart og støtter opp bæring i bygget. Det blankpussa ventilasjonsanlegget som er åpent og godt synlig. Og den flotte vedovnen som står sentralt i 2. etasje.

Om det var Birgit og Mortens raushet som varma. Om det var varmen i ovnen eller kanskje aller mest kombinasjon av disse to i tillegg til hvor vakkert bygget var tatt vare på og restaurert er jeg ikke sikker på. Men sikker er eg på at eg sa – «Her må vi lage en festival!» Og da sa Birgit – «Ja det må vi!»

Utover vinteren 2008 og frem til mars 2009 og den første Bakeribyggfestivalen fikk eg sammen med resten av styret i 4/4 Forum for takt og tone muligheten til å bli bedre kjent med brukerne som bygget er laga til- og for. Og ikke minst bli bedre kjent med de ansatte på bygget.

Hoveddrivkrafta bak det å etablere Bakeribyggfestivalen var å kunne jobbe frem, planlegge og gjennomføre festivalen sammen med brukerne av bygget. Tenkinga og praksisen til bygget om at meningsfull aktivitet og sosial tilhørighet er viktig for et godt liv står sentralt. Og filosofien til Bakeribygget om at «Ingen kan alt, men alle kan noe» er noe som gir mening. Denne filosofien kan du se i praksis om du besøker bygget og passet godt sammen med det å lage festival,

Et viktig trekk ved aktivitetene på bygget, Bakeriet og Kafeen i 1. etasje og diverse aktiviteter i 2. etasje og utafor bygget er slik jeg har forstått det at brukerne ikke skal gjemmes bort men fungere i et åpent samfunn. Et møtested, en opplevelse og en prosess som går begge veier. Og som det er mye læring og mestring i.

Vi hadde salg av billetter de første årene som foregikk fysisk i 1 etasje i bygget. Vi laga rute i byen for hvor plakater skulle henges opp. Diskusjoner om hvor mange publikummere det var plass til og organisering av stoler og benker. Rydde opp etter konsert. Det blei etter hvert egen festivalkunstner som del av festivalen noe som nå er blitt en tradisjon. Kafeen, kokkene og brukerne hadde- og har innkjøp og stor produksjon av mat under festivalen. I løpet av de 3 dagene det er festival er det hundrevis av gjester og festivalgjengere som er innom bygget. Det er travelt. Det syder av liv. Det kan være slitsomt for noen, men fører også til mange flotte møter mellom brukere og publikum.

Mye av det vi starta med i 2009–for 15 år siden–er bevart. Det er konserter i 3 dager. Det skal være en scene for unge musikere. I år med konsert lørdag 16. mars med unge talentfulle musikere fra hele Helgeland. Brukerne av bygget er aktive med å få ut plakater, rigge scene og konsertlokale, produksjon og salg av mat i kafeen og til konsertene i 2 etasje. Artister som kommer tilreisende blir hentet av sjåfører og biler tilknyttet bygget. Det er imponerende å se hvordan de ansatte og brukerne på Bakeribygget jobber sammen under leveregelen «Ingen kan alt, men alle kan noe.»

Vi har en åpen Fagdag på fredag der vi engasjerer artister som er på festivalen til å holde innlegg om Psykisk helse. Ofte ut fra egne opplevelser. Skape åpenhet om egne utfordringer og problemer. Dele på erfaringer og fortelle om mulige veier fremover.

Fagdagene er blitt en suksess. Det er alltid stinn brakke av folk fra helsesektoren og andre interesserte. Og i tillegg til faglige innlegg har Bakeribygget også en egen kulturgruppe bestående av Brukere og ansatte som avslutter fagdagen.

Det har vært mange flotte konserter og mange flotte artister i løpet av 15 år og 15 festivaler. Sigrid Brennhug, Sissel Brean, Amanda Ginsburg, Elvira Nicolaisen, Jonas Fjeld, Tuva Syvertsen og Valkyrien Allstar, Jan Eggum, Jan Erik Vold, Knut Reiersrud, unge musikere som Elinor Drevvatne og Astrid Aarthun, Elias Akselsen, Jack Vreeswijk, Ola Kvernberg og mange flere.

Artister blir fascinerte av Bakeribygget og det tilbudet som gis innenfor psykisk helse. Mange av artistene som kommer til vår lille intime scene, uten alkoholservering, er vant til store konsertlokaler med hundrevis eller tusenvis av publikummere. Årets artister som Marthe Valle, Stein Torleif Bjella og Ledfoot har alle sammen vunnet Spellemannpris og spilt på en rekke store festivaler.

I løpet av 15 år har tusenvis av publikummere besøkt bygget. Kost seg med god heimelaga mat. Fått flotte kulturelle opplevelser og opplevd den varme inkluderende atmosfæren som preger dette bygget og de som har sitt daglige virke der.

Tusen takk til alle ansatte på Bakeribygget, Grete og Olav-Inge spesielt. Tusen takk til brukere av bygget. Flotte folk med positive ressurser. Tusen takk til Rana kommune, til Sparebank1 Helgeland, Scandic Meyergården, Nordland fylkeskommune og Helgeland Kraft for støtten vi får til festivalen. Takk til Rana Blad, RanaNo, Radio Rana og NRK for publisitet.

Og til dere publikummere; Takk for 14 flotte år sammen med dere. Velkommen til den 15. festivalen 14.–16. mars.

Og velkommen til artistene; Unge Musikere Helgeland, Tor Petter Aanes og Linda Mathisen, Stein Torleif Bjella, Marthe Valle, Ledfoot og Julie Alapnes.