Den stille krigen hjemme

I perioder kan jeg ligge på sofaen uten å registrere at det har gått flere timer, før jeg innser at jeg har kastet bort enda mer tid på en mann jeg fremdeles er redd for. Latent, psykisk vold gjør det med deg, selv etter du er ute av forholdet. Det er ikke sånn at når du har kommet deg ut, så er du ferdig på slagmarken. Tvert imot fortsetter krigen du har levd i de siste tiårene. Den inntar bare en annen versjon, i form av traumer og posttraumatisk stress. Hvis du er så heldig at du faktisk kommer deg ut, vel å merke.

Bortsett fra økt redsel og angst er det spesielt to ting som opprører meg når jeg leser nyhetsartikler om partnerdrap. Det ene er hvordan gjerningspersonen inntil drapet har fremstått utad, ifølge bekjente, naboer og venner. Det andre er at drapsofrene for alltid, har mistet muligheten til å fortelle sin versjon av hvordan gjerningspersonen egentlig var å leve med. For tro meg – de to versjonene av den samme personen, samsvarer sjelden. Den stille krigen hjemme er ikke som andre krigssoner. Den er taus og usynlig for andre.

Les også

Stans kvinnedrapene!

De som overlever en psykisk voldelig partner, forblir som regel tause hvis de kommer seg ut av forholdet. Det er som om livene deres er skrevet med blyant og visket ut. De vet at de ikke blir trodd når de forteller at den gode naboen eller den sjarmerende svigersønnen egentlig er en mørkere versjon av Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Det er vanskelig å sette ord på hvordan det er å leve over et tiår i redsel, hvordan det føles å bli fysisk lammet av skrekk, og hvor iboende angsten blir når normalen er å liste seg rundt på eggeskall med høy puls, hjertebank og en klump i brystet som aldri slipper taket.

Klarer du å se for deg et liv i konstant redsel, uten et sekund av pusterom? At du vokter alle ordene du sier selv når du er ute av huset, i redsel for at partneren din, når du kommer hjem, skal se på deg hva du har sagt om ham? At du mister tilliten til alle rundt deg? At du ikke lengre klarer å stole på din egen dømmekraft? At du føler deg helt alene i det mørket du lever i?

Les også

750 år med kvinnekamp?

Lever i frykt

Selv etter jeg kom meg ut av forholdet, lever jeg i frykt. Frykt for at han uventet skal dukke opp utenfor boligen. Frykt for at han følger med på hvor vi til enhver tid er. Frykt for at han – den dagen hans verden raser – skal brenne ned huset vårt mens vi sover. Det gjør det ikke enklere å vite at dette ikke handler om paranoide vrangforestillinger. Det er så virkelig som det kan bli.

Selv om jeg føler meg utvisket, nesten utslettet, etter krigsårene, skulle jeg ønske jeg fryktløs hadde turt å stå frem og fortelle hvordan han egentlig er. Han som slapp alt han hadde i hendene for å hjelpe andre, men som ikke løftet en finger hjemme. Festens midtpunkt, og hjemmets gledesdreper. Han som skrudde på sjarmen i telefonsamtaler, men som var nøktern hver time han ringte for å kontrollere hvor jeg var, hvem jeg var med og hva vi snakket om. Han som andre følte seg avslappet rundt, men som vi hele tiden var vaktsomme mot. Humørsprederen utad, men som vi hjemme visste kunne eksplodere i løpet av sekunder fordi kjøkkenet eller badet ikke var ledig når han skulle bruke det, eller fordi han bare var i dårlig humør, slik at vi måtte dukke for flygende gjenstander som uprovosert og plutselig ble kastet gjennom rommet.

Les også

Samfunnet svikter kvinner som trenger beskyttelse

En oppførsel som til enhver tid var manipulerende og kalkulert. Han som andre så på som rolig og avbalansert, men som vi hjemme kjente som en som ventet med å eksplodere av sinne til ingen andre var i nærheten. Et menneske som ikke hadde problemer med å kontrollere humøret sitt, men som brukte det til å kontrollere de han bodde sammen med.

Han var god på skuespill, løgner og utroskap. Ikke minst var han ekspert på å være offer. Å ta opp med ham hvordan vi følte oss i disse situasjonene endte alltid i en beskyldning om at det var vår feil. Beskyldningen førte videre til en krangel, og krangelen var aldri en krangel, men en krigføring, hvor han rykket inn som en overveldende enmannsarmé med eksplosive landminer og kanoner. Det var vår feil at han ble sint. Det var vi som fremprovoserte sinnet, selv de gangene vi ikke hadde gjort annet enn å befinne oss i samme rom.

Noen mennesker er dyktige til å spille offer i forbrytelser de selv har begått. For la det for all del ikke være tvil om at det var han som var offeret. Alltid. Samlet utgjorde denne oppførselen den stille krigen hjemme. Maskert for alle andre enn de som bodde sammen med ham.

Les også

Utvalg skal granske partnerdrap

Ble ikke trodd

Jeg er takknemlig for at barna våre var voksne da jeg brøt ut av forholdet. De har sine egne moralske verdier og tanker om foreldrene sine, som de fleste har når de blir voksne. Jeg spurte dem hva de skulle ønske at andre visste, om de hadde hatt muligheten til å snakke fritt, uten konsekvenser. Når de tidligere har fortalt noe i et ønske om å bli lyttet til og tatt på alvor, har deres største frustrasjon vært at de ikke har blitt trodd i sine historier. Når andre har påpekt at det må være mor som har påvirket dem til å tenke slik, har de følt seg undergravd som selvstendige personer med egne oppfatninger og erindringer fra oppveksten.

Men det setter spor i et barnesinn å være fem år og ikke ha lyst til å reise hjem fordi man får så mye kjeft fra far at man er livredd for å dra tilbake. Det er minner man ikke glemmer når far knekker kjøkkenplaten i raseri fordi niåringen sitter urolig på stolen og surrer i stedet for å gjøre lekser. De trenger ikke andre for å vekke til live disse opplevelsene. For det kan ikke ha vært lett når jeg i enkelte situasjoner ble så handlingslammet av sinneutbruddene hans at også jeg ble stående paralysert, i tillegg til å unnskylde oppførselen hans med at han mest sannsynlig var sulten etter arbeidsdagen.

Underbevisst var bortforklaringene en måte å ufarliggjøre situasjonen på overfor barna. Samtidig førte bagatelliseringen til forvirring over hvorfor han kunne oppføre seg som han ville uten konsekvenser, og en tanke om at deres følelser ikke ble tatt på alvor. Det var aldri min intensjon, og det er min byrde å bære.

De få gangene de har forsøkt å sette ord på hvordan det var å leve i en taus krig hjemme, har de fått høre at det er faren deres det er synd på. Det er han de må ta hensyn til. Det er han som er offeret, fordi de flyttet, fordi han er deprimert, fordi han har dårlig økonomi, fordi barna hans ikke lenger ønsker kontakt, fordi han sitter alene i det store huset sitt og endelig kan gjøre akkurat som han har ønsket seg de siste tiårene. Han er offeret grunnet valgene han selv har tatt. De har fått høre at de må slutte å tenke på hva som har vært, sette en strek over fortiden og gå videre i livet.

Men det å dekke over og glemme et voldsforhold er ikke realistisk. Det er ingenting han kan gjøre for å rette opp fortiden. Uansett måtte et forsøk på forsoning begynt med å stå for egne ord og handlinger, sånn at ansvaret rettmessig blir plassert der det hører hjemme.

Les også

Må rett i fengsel: – Han har vært ganske aktiv i det siste

Blinde tilskuere

I den senere tid har de blinde tilskuerne, som har ment at barna må tilgi ham uten videre konfrontasjoner, på andre måter begynt å trippe rundt ham. De nekter fremdeles for at han er i stand til å oppføre seg som han har gjort. Det er ikke uventet. Han er en dyktig skuespiller. Likevel skulle jeg ønske vi i det minste kunne legge fra oss den uvanen det er å fortelle noen at han tross alt er familie. Han er – tross alt – faren deres. For biologisk slektskap er ingen unnskyldning for å utøve vold, fysisk eller psykisk. Dessuten er det en menneskerett å distansere seg fra personer som river deg i stykker og ødelegger deg langt inni sjelen.

Jeg har gjennom lang tid stilt meg selv spørsmålet om hvor min rett til å fortelle og eie min historie har blitt av. Selv om forholdet er over, klarer jeg fremdeles ikke å uttale meg offentlig, av frykt for hvilke følger det vil få. Men hadde jeg vært et tall i statistikken over partnerdrap, hadde jeg ønsket at noen fortalte resten av verden hvor jævlig virkeligheten var. Hvor manipulerende og kontrollerende han oppførte seg. Hvor annerledes han var innenfor hjemmets vegger kontra ute i samfunnet. Monstre er sjelden busemenn som ligger under sengen om natten. Oddsen er større for at de ligger i rommet ved siden av. Sånn sett er dette skrivet min sjanse til å fortelle hvordan den føltes. Den stille krigen.

Les også

Mishandlet barna i full offentlighet

Så hvorfor dro jeg ikke før? Jeg kan ikke si så mye om det, men jeg kan røpe at det av helt spesielle grunner, ikke var et tema å ha delt omsorg for barna. Hvis jeg hadde brutt ut da de var små, ville volden eskalert, og han hadde brukt dem mot meg i et maktspill frem til de ble voksne. Helt ærlig tror jeg ingen av oss hadde overlevd. Så lenge jeg ble i forholdet, kunne jeg i det minste beskytte dem fra ham. Jeg hadde tatt det samme valget igjen, uten å nøle.

Som deg, har jeg tenkt at dette aldri kunne hende meg. At jeg ikke hadde funnet meg i det. Jeg hadde oppdaget alle røde flagg og løpt så fort jeg kunne. Men realiteten er at det skjedde så gradvis i starten at jeg ikke la merke til det, før jeg plutselig befant meg i sentrum av stormen uten mulighet for å komme ut. Som forfatter Virginia C. Andrews beskriver det: «There was a war going on in our house. A silent war that sounded no guns, and the bodies that fell were only wishes that died and the bullets were only words and the blood that spilled was always called pride.»

Og akkurat sånn var den stille krigen hjemme. Der det ikke fantes ett eneste lystbetont minne å holde fast i som ikke var preget av etterlatte ruiner.

Tønsbergs Blad kjenner forfatterens identitet.