Unge meninger: Må vi være så åpne om alt?

ALEKSANDER MELLUM, VVS-selger

I «Debatten» på NRK ble åpenhet rundt psykisk helse diskutert.

Eller rettere sagt: Om kjendisenes tårer på TikTok og på Instagram kan stå i veien for de med faktiske diagnoser.

Det florerer av mennesker på sosiale medier med hver sin sørgelige historie.

Folk sitter gråtende foran kamera og forteller nære, såre og personlige ting til flere tusen fremmede.

Men til hvilken nytte er det å dele det?

Vi hører stadig at psykisk helse og følelser må snakkes mer om.

Men nå har vi på mange måter nådd et punkt nå hvor det snakkes i overkant mye om.

Jeg får stadig opp videoer av tilsynelatende unge, friske mennesker som forteller åpent om hvor hardt livet deres er mens de feller noen tårer.

Flere forteller detaljert om hendelser og opplevelser som egentlig burde vært private.

Det er problematisk at det har blitt normalt å være så selvutleverende, og jeg tviler på at det er det beste for psyken i lengden.

Kanskje ender man opp med å angre om noen år.

Selv om det føles riktig å dele nå, er det ikke sikkert at det er så fett at videoen av at du deler dine innerste problemer skal ligge ute på nett til evig tid.

Og nei, det er ikke «bare» å slette når det først har blitt publisert.

Det er heller ikke alle som har bedt om å høre dette, og som får opp slike videoer ganske ufrivillig.

Jeg frykter at den store «åpenhets-kulturen» gjør at mange unge ikke klarer å skille mellom helt vanlige følelser og psykiske lidelser.

Det må sies: Jeg er helt for at vi skal være åpne og ærlige, men det må bli gjort på en god måte. Ofte kan det nok være enda bedre å snakke med noen i familien, en venn eller noen profesjonelle om man opplever noe vanskelig.

Jeg synes ikke at vi skal blottlegge våre personlige problemer på sosiale medier, slik at alle kan høre om det.

I bunn og grunn så oppfatter jeg at folk som lager videoer og innlegg hvor de søker forståelse for sine problemer, egentlig er på en søken etter en form for bekreftelse.

Leser du i kommentarfeltet på et slikt innlegg, så tar det deg ikke lang tid før du finner en som har vært gjennom akkurat det samme, eller en annen som skriver «stakkars deg, husk at det er helt okei å ha det vondt iblant».

Jeg mener at disse åpenhets-videoene kan virke mot sin hensikt.

I verste fall kan de bidra til å forenkle hvordan det er å være psykisk syk. Det kan gi et veldig ensidig bilde av noe som er veldig komplekst.

Plutselig kan unge som egentlig har det bra begynne å overtenke og overanalysere følelsene sine.

Alt skal ha et navn, alt skal være en diagnose.

Vi vil vel ikke komme dit?

Vi går alle gjennom vanskelige perioder i blant, det er helt naturlig.

Hvis vi stadig fokuserer på det negative i hverdagen vår, så vil det negative fokuset ta overhånd.

Hvis vi stadig hører at det er okei å være lei seg, så lager vi også en god mulighet til å omfavne denne tristheten.

Det er tydelig at den gammeldagse «Ta deg sammen»-holdningen er på vei ut.

I dag skal alle følelser kjennes på og snakkes høyt om.

Jeg vet likevel ikke om det å få applaus for å snakke om det kjipe er den beste måten å bearbeide problemer på.

Da er det jo nesten som man får skryt for å grave seg ned.

Jeg tenker at i det vi tar valget om å snakke åpent om problemene våre, så bør vi være like åpne for å finne en løsning på dem.

Jeg opplever at de som snakker om problemene sine på TikTok stadig finner unnskyldninger til hvorfor det er uaktuelt å prøve løsninger for å få det bedre.

Det virker som å være trist blir en del av identiteten deres, og at alle trøstende kommentarer blir motivasjon for å fortsette å dele - ikke for å faktisk få det bedre.