Hvem skal ikke få psykolog?

Etter åtte år som psykolog i det offentlige har jeg forstått at det ikke er ressurser til alle som vil ha eller fortjener hjelp.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Aldri før har flere vært klar over sine egne psykiske problemer. Oppsøk hjelp, sier fagfolk og myndighetene. Men de færreste kan forvente skikkelig behandling på statens regning. Flere må innstille seg på å ordne opp selv.

Psykisk helse er på «alles lepper». Vi snakker ikke lenger om «nerveproblemer» og «maur i rumpa». Nå er angst, depresjon og ADHD allment kjent. Like kjent som problemene er løsningen: Snakk om det.

Hvis du har angst, ja, da skal du få psykologhjelp. Hvis du er deprimert, da får du samtaleterapi. Oppsøk psykolog i kommunen eller få fastlegen til å henvise deg til spesialisthelsetjenesten (DPS). Hvis du kan forsere noen hindre på veien; henvisninger, vurderinger, spørreskjema og utredninger, så venter gevinsten i den andre enden. Ordentlig, skikkelig, grundig behandling.

Forbered deg på å bli skuffet.

Mange får nemlig ikke behandlingstilbud i hele tatt. Rekordmange klager på å ha blitt avvist i spesialisthelsetjenesten. Selv de kommunale tilbudene, de som skulle ha lav terskel, har stadig oftere venteliste eller «inntaksstopp». Er du så heldig å få hjelp, er behandlingen ferdig etter ti–tolv timer fordi terapeuten din må skrive deg ut.

Kanskje er dette tilstrekkelig for dem som har enkle fobier, sosial angst eller skal utredes for ADHD, men det er sjelden nok ved sammensatte problemer, personlighetsforstyrrelser, rusproblemer eller spiseforstyrrelser. Psykologer er derfor fortvilet over at de ikke får «ferdigbehandlet» pasientene.

Å ikke få noe du tenkte at du hadde krav på, bidrar til mer psykisk uhelse.

Realistiske forventninger er viktig hvis pasienter skal bli fornøyde.

Likevel snakker politikere om å tilby mer. Ventetiden skal bli kortere. Avvisninger skal gis i et eget møte med pasienten, ikke bare i et skriftlig avslagsbrev. Dette betyr at ressursene og fagfolkene smøres enda tynnere utover. Denne onde sirkelen må stoppes.

Etter åtte år som psykolog i det offentlige, har jeg forstått at det ikke er ressurser til alle som vil ha eller fortjener hjelp. Jeg har gitt opp håpet om at det offentlige tilbudet skal tilpasse seg «etterspørselen».

Sagt på en annen måte: En råtten bærebjelke kan ikke bære så mange.

Dette har helseministeren erkjent for eldreomsorgen. Planlegg egen alderdom, sier hun. Mange eldre skal fremover klare seg selv uten kostbare sykehjemsplasser.

Slik bør vi snakke om psykisk helsevern også. Vi må våge å si at ikke alle får behandling.

Er du ikke i denne målgruppen? Da bør du foreta deg to ting: Gjør alt du kan for å forebygge uhelse. Rådene er godt kjent: Sov nok, skap gode relasjoner, ha en jobb du mestrer, lær noe nytt og så videre. Noe er likevel utenfor din egen kontroll. Forberedelse nummer to er derfor å planlegge for behandling på egen regning.

Hvis du har psykiske lidelser i slekten eller en traumatisk barndom, må du kanskje påregne å sette av sparepenger til at du en gang trenger behandling. Eller bruke penger på en privat helseforsikring.

Jeg mener vi har holdt befolkningen for narr i mange nok år. Jeg etterlyser den samme fallitterklæringen på psykisk helse som har kommet i eldreomsorgen. Folk flest må klare seg selv. Antakeligvis vil det gå helt greit for mange. Tenk bare på tannlegen, hvor vi er vant med å betale, selv om det er kostbart. Det er ikke optimalt eller kanskje endog ønskelig, men det er en realitet.

Dette kan leses som et argument for et todelt helsevesen. Men det todelte helsevesenet har eksistert i mange år allerede. Nå er utfordringen å sørge for at den offentlige delen er den som har de aller flinkeste fagfolkene og den aller beste, grundige behandlingen. Dette er ikke behandling til folk flest, men til dem som trenger det aller mest.