Det er ikke ungdommene som er problemet. Det er vi voksne.

Det viktigste er ikke hvilken diagnose ungdommen har, men at man har tiltak som oppleves som hjelpsomme.

Nå roper psykiatere og psykologer igjen om at ungdom beskriver vanlige livsutfordringer som psykiske lidelser. Det er ikke noe nytt. Jeg har selv deltatt i slike debatter minst tre ganger i løpet av mine snart 30 år som psykolog.

Dessverre er min erfaring at de bare fører til krangling mellom psykiatere og psykisk syke om hvorvidt ungdommene overdriver eller har grunn til å klage. Jeg vil derfor denne gangen heller prøve å nyansere debatten og komme med forslag til hva som kan gjøres.

Fremstår dramatisk

Vi voksne kan mene det vi vil om at barn uttrykker seg via sosiale medier, men for svært mange er det en vanligere kanal å kommunisere i enn gjennom fysiske møter. Mange barn har dessuten ikke tillit til sine foreldre, andre voksne, fastlegen eller psykologen på Bup (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Da blir det lett til at ungdommer kommuniserer med andre ungdommer på de kanalene de ellers møtes på, med et annet «språk» enn det vi voksne bruker. Da fremstår alt lett mer dramatisk. Uvennen betegnes som «hore», eksen som «psykopat», og man selv «har angst».

Med det mener de ikke nødvendigvis at uvennen er prostituert, eller at eksen scorer høyt på psykopatsjekklisten. Og de klarer vanligvis å skille mellom «vanlige» og «store» problemer.

Men når det er sagt, så overveldes ungdommer lett av det som vi voksne synes er dagligdagse problemer eller vanlige livsutfordringer.

Jeg jobbet mange år ved helsestasjonen for ungdom. Der lærte jeg raskt at både dissosiativ lidelse og kjærlighetssorg kan føre til bunnløs sorg og selvmordsforsøk. Det viktigste er ikke hvilken diagnose ungdommen har, men at man har tiltak som oppleves som hjelpsomme.

Vi må lage bedre løsninger

I psykiatrisk praksis skiller man videre mellom simulering og aggravering. Simulering betyr at man later som om man har en lidelse, gjerne for å oppnå et gode. Ved aggravering, derimot, har man en lidelse, men «legger litt på» fordi man har opplevelsen av at man ikke blir tatt ordentlig på alvor dersom man ikke gjør det.

Jeg tror vi alle kjenner oss litt igjen i det fra eget liv. Mange ungdommer kan ha gjentatte opplevelser av at problemene deres er blitt bagatellisert.

Psykiske lidelser er ofte et produkt av mange forhold. Det er selvsagt forskjell på å være trist og ha en depresjon. Men vedvarende tristhet med en samtidig følelse av ikke å få hjelp kan føre til depresjon. Og mange barn med vedvarende engstelse og grubling utvikler angst.

Slik er det vel på alle andre områder også? Overvekt kan føre til sykelig fedme, og økonomiske problemer kan føre til svære gjeldsproblemer – dersom man ikke tar tak i ting tidlig.

Det er vi voksne som har skapt det samfunnet – og for den del også den språklige sykeliggjøringen som vi nå er bekymret for. Det har heller ikke skjedd plutselig eller uten forvarsler.

Både fagfolk og ungdommer selv har i mange år vært bekymret for økte prestasjonskrav og at A4-livet har stadig skarpere kanter. Spørsmålet er hva vi kan gjøre med det.

For meg er svaret enkelt: Vi må lage bedre løsninger som hjelper barn og ungdom når de trenger det, uansett om deres tilstand kvalifiserer for en psykisk lidelse eller livsmestringsproblemer. Vi må styrke de etablerte systemene, og vi må utvikle nye tiltak.

To enkle forslag

Jeg får neppe nobelprisen i psykologi for disse enkle forslagene, men de er som følger:

1. Vi må styrke allerede gode tiltak innen kommunale instanser.

Det finnes tusenvis av kloke voksne i skolen, barnevernet, familievernet, helsestasjon for ungdom og forebyggende tjeneste i politiet. De kommer daglig i kontakt med barn og ungdom med dagligdagse utfordringer eller psykiske helseutfordringer som kan utvikle seg til psykiske lidelser og adferdsvansker. Selv om det i dag er godt dokumentert at forebyggende tiltak virker og ungdommer vil ha mer av slike tjenester, får de ikke nok ressurser til å gjøre jobben sin.

2. Vi må utvikle nye tiltak som er tilpasset ungdommen og arenaene de er på.

Heller enn å klage på ungdommenes bruk av internett bør vi tilby tjenester på internett og via sosiale medier.

For eksempel viser forskning at digitale selvhjelpsressurser både kan forebygge og behandle enkelte psykiske lidelser. På de fleste andre helseområder er det allerede blitt utviklet teknologiske løsninger og KI-generert metodikk som effektiviserer og persontilpasser tjenester.

Hvorfor er det ikke slik innen psykisk helse? Vi kan ikke vente på at noen andre utvikler slike tiltak for oss. De bør utvikles i tett dialog med eksisterende tilbud og innovatører – og selvsagt i samarbeid med ungdommen selv.

Det blir ufrivillig komisk når vi voksne nærmest sykeliggjør de unge for at de unge sykeliggjør seg selv. La oss heller vende blikket mot oss selv og spørre oss ærlig om vi kan ha noe skyld i at ungdommer får behov for å overdrive noen ganger. Og la oss deretter fokusere på hvordan vi kan hjelpe ungdommene våre bedre.